Tolkningsregler og standardavtaler i norsk avtalerett

I situasjoner hvor tolkningsmomentene ikke peker ut et bestemt tolkningsresultat i avtaletolkningen, har det i norsk rett utviklet seg et sett med uskrevne tolkningsregler som gir veiledning i valget mellom ulike tolkningsalternativer. Disse tolkningsreglene er generelle retningslinjer basert på rettspraksis og kommer til anvendelse når de konkrete tolkningsmomentene ikke gir en klar løsning. Denne artikkelen tar for seg de sentrale tolkningsreglene i norsk rett og ser også nærmere på særlige hensyn ved tolkning av standardavtaler.

Tolkningsreglenes funksjon og karakter

Tolkningsreglene er veiledende prinsipper som gir retningslinjer for hvordan tolkningstvil skal løses når de konkrete tolkningsmomentene ikke gir et tydelig svar. De er parts- og avtaleuspesifikke, noe som betyr at de er generelle og basert på et stort antall konkrete avgjørelser i rettspraksis.

Det er viktig å merke seg at:

• Tolkningsreglene er av utpreget veiledende art

• Det eksisterer ingen faste oppfatninger om når den ene eller andre regel skal anvendes

• Det finnes ikke klare retningslinjer for hvordan konflikter mellom tolkningsreglene skal løses

• Tolkningsreglene kan bare komme i betraktning når man ikke har lykkes i å komme frem til et tolkningsresultat på grunnlag av tolkningsmomentene

• Tolkningsreglene har en subsidiær funksjon i forhold til tolkningsmomentene

Hele tolkningsprosessen er i betydelig grad basert på rimelighets- og rettferdighetssynspunkter, noe som reflekteres i anvendelsen av tolkningsreglene.

Uklarhetsregelen – den mest sentrale tolkningsregelen

Hva er uklarhetsregelen?

Uklarhetsregelen, også kalt den "celsiniske tolkningsregelen" etter romeren Celsus, er den tolkningsregelen som har fått størst betydning i norsk rettspraksis. Regelen innebærer at:

1. Ved tolkningen av skriftlige kontraktsvilkår – særlig standardvilkår – vil man i tvilstilfeller tolke kontrakten til ugunst for den som har forfattet det omstridte vilkåret, eller som har ønsket å gjøre det til en del av kontrakten.

2. En kontrakt i tvilstilfeller tolkes mot den som etter forholdene burde ha uttalt seg tydeligere.

Begrunnelsen for uklarhetsregelen har et element av skyld: Den ene part burde ha uttalt seg klarere, og sanksjonen for å ha overtrådt denne normen er at avtalen tolkes mot denne parten.

Juridisk forankring

I norsk rett har uklarhetsregelen fått legal forankring i avtaleloven § 37 første ledd nr. 3, som fastsetter at avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, skal tolkes til fordel for forbrukeren. For øvrig må grunnlaget for regelen som et allment prinsipp søkes i rettspraksis, bl.a. i dommene Rt 1951 s. 976, Rt 1961 s. 1022, Rt 1997 s. 1807 og Rt 2012 s. 1267.

Internasjonalt har regelen også fått anerkjennelse, blant annet i UNIDROIT Principles art. 4.6: "If contract terms supplied by one party are unclear, an interpretation against that party is preferred." I Tyskland har uklarhetsregelen vært lovfestet siden 1976 i loven om standardvilkår.

Praktiske utfordringer

Anvendelsen av uklarhetsregelen er ikke alltid uproblematisk:

1. Det kan være vanskelig å avgjøre hvem som har foreslått den omtvistede ordlyden, eller hvem som er "skyld i" uklarheten.

2. Uklarhetsregelen kan bare komme i betraktning hvis det ikke har lykkes å komme frem til et tolkningsresultat på grunnlag av de primære tolkningsmomentene.

Uklarhetsregelen vs. god tro-standarden

Både uklarhetsregelen og god tro-standarden har det til felles at avtalen tolkes mot den som burde ha avklart en tolkningsdissens mellom partene. Forskjellen ligger i:

• Uklarhetsregelen: Lar det avgjørende være partens forhold til utformingen av den omtvistede partsytringen – om noen kan klandres for at avtalen er utformet på en uklar eller flertydig måte.

• God tro-standarden: Lar det avgjørende være om noen kan klandres for at den annen part har oppfattet avtalen annerledes enn ham selv.

I praksis kan det være glidende overganger mellom disse rettsteoretisk ulike bedømmelseskriteriene.

Minimumsregelen

Hva er minimumsregelen?

Minimumsregelen innebærer at ved tolkningstvil velges det tolkningsalternativ som er minst inngripende for løftegiveren. Denne regelen har kommet til anvendelse i flere høyesterettsdommer, blant annet Rt 1930 s. 799, Rt 1968 s. 783 og Rt 1987 s. 1239.

Kritikk av minimumsregelen

Mot minimumsregelen er det innvendt at den:

• Er logisk umulig og upraktisk å anvende i gjensidig bebyrdende og berettigende kontraktsforhold

• Egentlig bare sier at man skal være "hyggelig" mot den ene parten i avtaleforholdet

Praktisk anvendelse

Selv om det bør utvises skepsis ved bruk av minimumsregelen, kan den gi uttrykk for et prinsipp om at den som ønsker å pålegge medkontrahenten en tyngre forpliktelse enn han har etter deklaratorisk rett, bør gjøre dette tydelig – i motsatt fall risikerer vedkommende at avtaletolkeren legger deklaratorisk rett til grunn for tolkningen.

For forkjøpsretter har dette kommet til uttrykk i rettspraksis ved at det ikke blir lagt mer i retten enn det som med sikkerhet har forankring i ordlyden.

"Det skrevne går foran det trykte"

Denne tolkningsregelen innebærer at når partene har supplert et sett ferdig trykte kontraktsvilkår med håndskrevne vilkår som viser seg å stride mot det trykte, eller partene har byttet ut trykte vilkår med skrevne, så går det skrevne foran ved motstrid eller annen tolkningstvil.

Det er imidlertid usikkert hvor langt denne regelen kan tillegges betydning i praksis. Særlig der det skrevne fremstår som lite gjennomtenkt, kan det argumenteres for at det trykte likevel bør få preferansen. I slike tilfeller bør tvilen avgjøres med grunnlag i reelle hensyn – i første rekke hvilket av løsningsalternativene som alle forhold tatt i betraktning fremstår som det rimeligste.

Særlig om tolkning og utfylling av standardavtaler

Særlige hensyn ved standardavtaler

Ved tolkning av standardvilkår gjør det seg tradisjonelt gjeldende visse særlige forhold sammenlignet med tolkning av andre avtalevilkår:

• Å søke etter partenes mening med de enkelte vilkår vil ved standardvilkår ofte være formålsløst, fordi partene ofte ikke kan sies å ha hatt noen felles mening om hvordan de enkelte vilkår skal forstås.

• Høyesterett har uttalt at det kan være "grunn til å utvise atskillig varsomhet ved tolkningen av en avtale som knytter seg til en standardkontrakt, som partene neppe i synderlig grad overveier innholdet av ved kontraktsslutningen" (Rt 1981 s. 445).

Ulike tilnærminger til tolkning av standardavtaler

I internasjonal rett har det utviklet seg ulike teorier om tolkning av standardavtaler:

1. Lovtolkningsmetoden: Standardavtaler bør tolkes omtrent som lover – i særlig grad objektivt.

2. Avtalemetoden: Åpner for å ta i betraktning mer subjektive momenter, som f.eks. hva den annen part har og bør ha forstått.

I praksis har disse teoriene blitt modifisert, slik at de ikke lenger fremstår som to ytterligheter.

Norsk rettspraksis om tolkning av standardavtaler

I norsk rett gjelder følgende prinsipper:

1. Utgangspunktet: Også ved tolkning av standardvilkår er utgangspunktet det som fremgår av avtalens objektive innhold ut fra naturlig språklig forståelse (Rt 1997 s. 1807).

2. Forarbeider: Det finnes eksempler på at forarbeider til forsikringsvilkår og andre standardvilkår er blitt tillagt betydning ved tolkningen (Rt 1948 s. 329, Rt 1965 s. 844, HR-2016-1447-A).

3. Ensidige standardvilkår: Hvis standardvilkårene er utarbeidet på en måte som sikrer den ene parts interesser på bekostning av den annens, er det ikke like stor grunn til å bygge på forarbeidene. I disse tilfellene kan det være mer nærliggende å tolke standardvilkårene innskrenkende i favør av den underlegne part.

4. Balanserte standardvilkår ("agreed-documents"): For standardvilkår som er utpreget objektive og tar rimelig hensyn til begge parters interesser, er det ikke grunnlag for å tolke innskrenkende. Disse bør snarere fortolkes på grunnlag av alminnelige prinsipper om objektiv tolkning. Høyesterett har uttalt at for "agreed documents" er det særlig grunn til å legge avgjørende vekt på ordlyden (Rt 2010 s. 1345).

5. Uklar ordlyd: Når ordlyden ikke er klar, vil det også ved tolkning av standardavtaler være relevant å ta i betraktning andre tolkningsmomenter enn ordlyden, som formål, reelle hensyn, systembetraktninger og vilkårenes forhistorie, forarbeider og bakgrunnsretten på området (HR-2016-1447-A).

Moderne tilnærming

Nyere rettspraksis, særlig HR-2016-1447-A, gir klare føringer i retning av at tolkning av standardavtaler ikke skal skje på noen "spesiell" måte, men at det avgjørende vil være alminnelige regler og prinsipper om avtaletolkning. Denne dommen gjaldt et saksforhold hvor et utleiebygg ble skadet i en brann som teknisk sett hadde sin årsak i leierens bruk. Høyesterett kom til at et standardvilkår om ansvar for skade som "skyldes" leieren måtte tolkes slik at det forutsatte mislighold, ikke bare årsakssammenheng.

Konklusjon

Tolkningsreglene utgjør et viktig supplement i avtaletolkningen når de konkrete tolkningsmomentene ikke gir et klart svar. Blant disse har uklarhetsregelen fått størst betydning i norsk rettspraksis. Ved tolkning av standardavtaler gjelder i utgangspunktet de samme tolkningsprinsipper som for andre avtaler, men det må tas hensyn til standardavtalers særpreg, herunder hvem som har utarbeidet vilkårene og om de tar rimelig hensyn til begge parters interesser. Moderne rettspraksis viser at tolkning av standardavtaler i større grad følger de alminnelige prinsipper for avtaletolkning, med særlig vekt på objektiv tolkning basert på ordlyden supplert med andre relevante tolkningsmomenter når ordlyden ikke gir en klar løsning.