Innholdsmangler i avtaler: Juridisk oversikt og konsekvenser

Innledning

Avtaler kan være ugyldige av flere årsaker, og en sentral kategori er innholdsmangler. Dette er mangler som knytter seg til selve innholdet i avtalen, i motsetning til mangler ved avtalens tilblivelse. Denne artikkelen gir en grundig gjennomgang av de viktigste rettsreglene knyttet til innholdsmangler i avtaler, herunder spill og veddemål, avtaler mot lov og ærbarhet, pristiltaksloven og den generelle lempningsregelen i avtaleloven § 36.

Straffelovens ikrafttredelseslov § 12: Spill og veddemål

Hovedregel: Ingen rettslig forpliktelse

Straffelovens ikrafttredelseslov § 12 nr. 1 første ledd fastslår at "af Spil og Væddemaal opstaar ingen Forpligtelse, og en Anerkjendelse af derved stiftet Gjæld er uforbindende." Dette betyr at deltakere i spill og veddemål ikke kan kreve oppfyllelse av motpartens forpliktelser gjennom rettsvesenet.

Bestemmelsen har to sentrale elementer:

• Den regulerer forholdet mellom den som spiller og den han spiller med/mot

• Den regulerer forholdet mellom spilleren og den som eventuelt har gitt kreditt til spillet

Kreditt til spill

Andre ledd i bestemmelsen fastslår at "lån eller forskudd" som noen bevisst yter til bruk ved spill eller veddemål er uforbindende. Dette er en såkalt svak ugyldighetsgrunn - en långiver som visste at lånet skulle brukes til spill, kan ikke kreve pengene tilbake, mens en långiver som var uvitende kan kreve tilbakebetaling.

I Rt 2003 s. 1210 avgjorde Høyesterett at regelen også gjelder for lovlige spill. I saken hadde en tippekommisjonær latt en spiller spille på kreditt for flere millioner kroner. Høyesterett slo fast at kommisjonærens krav ikke medførte noen betalingsforpliktelse for spilleren.

Frivillig betaling

Bestemmelsens fjerde ledd slår fast at en frivillig betaling ikke kan kreves tilbake, med mindre betalingen er ytet i uvitenhet om fordringens ugyldighet eller med formuesgjenstander istedenfor penger. Dette følger prinsippet om at "spillegjeld er hedersgjeld".

Avtaler mot lov eller ærbarhet (NL 5-1-2)

Avtaler mot loven

NL 5-1-2 fastslår at alle avtaler som ikke er mot loven eller ærbarhet, skal holdes. Dette betyr imidlertid ikke at enhver avtale som bryter en lov automatisk er ugyldig. Spørsmålet må avgjøres etter en tolkning av den enkelte lov, der lovformålet er en viktig tolkningsfaktor.

Høyesterett uttalte i Rt 1993 s. 312 at "det ikke gjelder noen alminnelig regel om at en avtale med lovstridig innhold er uten virkning mellom partene, men at spørsmålet må avgjøres ved tolkning av den enkelte lov hvor det også legges vekt på enkelte momenter av mer generell karakter – herunder om reelle hensyn tilsier at lovovertredelsen får slik virkning."

Det avgjørende vil være om gjennomføringen av avtalen så til de grader motvirker lovbestemmelsens formål at det etter en helhetsvurdering er grunn til å reagere med ugyldighet.

Avtaler mot ærbarhet

Avtaler kan også bli ansett ugyldige hvis de strider mot ærbarhet ("pactum turpe"). Domstolene vil i dag kun bruke dette stemplet i grovere tilfeller av umoralske avtaler.

Regelen rammer to situasjoner:

1. Der den aktuelle avtalen er direkte umoralsk (f.eks. avtale om å begå en forbrytelse)

2. Der avtalen indirekte tar sikte på å fremme et umoralsk formål (f.eks. forsikring mot risikoen for at det offentlige avdekker skatteunndragelse)

Pristiltaksloven § 2

Pristiltaksloven § 2 første ledd forbyr å "ta, kreve eller avtale priser som er urimelige," samt å kreve, avtale eller opprettholde forretningsvilkår som virker urimelige eller er åpenbart i strid med allmenne interesser.

Urimelige priser

Vurderingen av om en pris er urimelig tar utgangspunkt i markedsprisen. Hvis denne anses urimelig, må det foretas en kalkyle. Differansen mellom den rimelige prisen og den avtalte prisen må være klar og ikke ubetydelig for at bestemmelsen skal anses overtrådt.

Pristiltaksloven § 2 rammer ikke urimelig lave priser, i motsetning til avtaleloven § 36 som kan anvendes også på slike tilfeller.

Urimelige forretningsvilkår

Lovens regel om ulovlige forretningsvilkår har to sider:

• Den rammer urimelige forretningsvilkår

• Den rammer forretningsvilkår som åpenbart er i strid med allmenne interesser

Typiske forhold som rammes inkluderer vilkår som bidrar til å skape misforhold mellom ytelse og motytelse, eller såkalt "koblingshandel" der en part påtvinges varer eller tjenester han ikke har bruk for.

Avtaleloven § 36: Den generelle lempningsregelen

Bakgrunn og formål

Avtaleloven § 36 gir domstolene kompetanse til helt eller delvis å sette til side eller endre urimelige avtaler. Bestemmelsen ble innført i 1983 og var primært tenkt som en forbrukervernbestemmelse, men har i praksis fått betydning også utenfor forbrukerområdet.

Paragrafen lyder: "En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner."

Karakteristika og forhold til andre regler

Avtaleloven § 36 har tre viktige særpreg:

1. Den er en ugyldighetsregel i likhet med andre av avtalelovens ugyldighetsregler

2. Den er en obligasjonsrettslig lempningsregel som kan anvendes der det ikke foreligger noen ugyldighet

3. Den har fleksible rettsvirkninger

Bestemmelsen overlapper delvis andre ugyldighetsregler, men har et videre anvendelsesområde:

• Den omfatter både tilblivelsesmangler og innholdsmangler

• Den får anvendelse på etterfølgende forhold som gjør avtalen urimelig

• Den har mer fleksible rettsvirkninger enn tradisjonelle ugyldighetsregler

Urimelighetsvurderingen

Avtaleloven § 36 inneholder en konkret rimelighetsstandard. Det betyr at det er rimeligheten av den enkelte avtale eller det enkelte avtalevilkår som skal vurderes. Standarden er også relativ, der terskelen f.eks. er høyere i kommersielle avtaler mellom profesjonelle parter enn i forbrukerforhold.

Ved vurderingen skal det tas hensyn til:

• Avtalens innhold

• Partenes stilling

• Forholdene ved avtalens inngåelse

• Senere inntrådte forhold

• Omstendighetene for øvrig

Rettsvirkninger

Hvis en avtale anses urimelig, kan domstolen velge mellom følgende reaksjoner:

• Det urimelige vilkår endres eller tilsidesettes mens avtalen for øvrig opprettholdes

• Det urimelige vilkår endres sammen med andre vilkår

• Det urimelige vilkår opprettholdes, men andre vilkår endres

• Hele avtalen tilsidesettes

Avtaleloven § 37: Særregler for forbrukeravtaler

Avtaleloven § 37 gjelder for standardvilkår i forbrukeravtaler og ble innført for å implementere EU-direktivet om urimelige vilkår i forbrukeravtaler (Rådsdirektiv 93/13/EØF).

De viktigste særreglene i § 37 er:

• Senere inntrådte forhold skal ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren

• Forbrukeren kan kreve at resten av avtalen skal bestå uforandret når urimelige vilkår tilsidesettes

• Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal det tolkes til fordel for forbrukeren

• Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at et vilkår er individuelt forhandlet

Oppsummering

Reglene om innholdsmangler i avtaler utgjør et viktig regelsett for å motvirke urimelige avtaler. De spenner fra spesifikke regler om spill og veddemål til den generelle lempningsregelen i avtaleloven § 36. Mens noen regler har eksistert i århundrer, som NL 5-1-2, representerer andre, som avtaleloven § 36, en mer moderne tilnærming til avtalerevisjon. Samlet sett gir disse reglene domstolene verktøy til å gripe inn i avtaleforhold der innholdet er så urimelig at det ville stride mot grunnleggende rettferdighetshensyn å opprettholde avtalen.