Godkjennelse av ugyldige disposisjoner: Ratihabisjon i norsk avtalerett

Innledning: Kan en ugyldig avtale gjøres gyldig?

I utgangspunktet er en avtale som rammes av en ugyldighetsgrunn nettopp det - ugyldig. Men i mange tilfeller kan en opprinnelig ugyldig avtale senere godkjennes (ratihaberes) av den part som ugyldighetsregelen beskytter. Denne artikkelen forklarer når og hvordan en ugyldig disposisjon kan repareres gjennom etterfølgende godkjennelse, hvilke begrensninger som gjelder, og hvilke rettsvirkninger slik godkjennelse får.

Begrensninger i ratihabisjonsadgangen

Selv om hovedregelen er at mange ugyldige disposisjoner kan ratihaberes, finnes det flere viktige begrensninger:

1. Medkontrahentens interesser: En ensidig godkjennelsesadgang kan gi løftegiveren mulighet til å spekulere ved å godkjenne fordelaktige avtaler, men påberope seg ugyldighet ved ufordelaktige.

2. Offentlige interesser: Noen ugyldighetsgrunner begrunnes i hensyn som går utover partenes interesser, noe som kan begrense ratihabisjonsadgangen.

3. Ratihabisjonsløftets gyldighet: Godkjennelsen må selv oppfylle kravene til en gyldig disposisjon. En person som fortsatt er umyndig kan for eksempel ikke "godkjenne" sitt tidligere ugyldige løfte.

Hvilke ugyldighetsgrunner kan repareres?

Habilitetsmangler

Avtaler som er ugyldige på grunn av habilitetsmangler kan i prinsippet repareres:

• Sinnssykdom: En person som har blitt frisk kan godkjenne avtaler inngått under sinnssykdom

• Umyndighet: Vergen kan godkjenne disposisjoner foretatt av mindreårige (jf. vergemålsloven § 14)

• Myndigblitt person: En person som har blitt myndig kan selv godkjenne disposisjoner han foretok som umyndig

Tilblivelsesmangler

Avtaler som er ugyldige på grunn av tilblivelsesmangler kan i alminnelighet ratihaberes:

• Tvang, svik, falsk og forfalskning: Kan godkjennes når forholdene som bevirket ugyldigheten ikke lenger påvirker løftegiveren

• Villfarelse: Kan godkjennes når villfarelsen er avklart

Den sentrale forutsetningen er at det forhold som bevirket ugyldigheten ikke fortsatt kleber ved løftet. En person som fortsatt er under tvang kan selvsagt ikke gyldig "godkjenne" sin disposisjon.

Innholdsmangler

Ved innholdsmangler er bildet mer sammensatt:

• Avtaler mot lov og ærbarhet (NL 5-1-2): Kan normalt ikke ratihaberes da de strider mot offentlige interesser

• Preseptoriske regler til vern for svake kontraktsparter: Her er det ofte avgjørende om godkjennelsen skjer før eller etter at den beskyttede situasjon har inntrådt:

  • Et forhåndsavkall på forbrukerrettigheter er normalt ugyldig og kan ikke ratihaberes

  • Et etterfølgende avkall, når forbrukeren er kjent med sine rettigheter og den aktuelle situasjonen, kan derimot være gyldig

For regler som avtaleloven § 36 og pristiltaksloven § 2 gjelder det samme prinsipp: Man kan ikke på forhånd fraskrive seg vernet disse bestemmelsene gir, men kan godkjenne avtalen etter at urimeligheten har realisert seg og man er blitt klar over forholdene.

Kan medkontrahenten motsette seg ratihabisjon?

Et sentralt spørsmål er om medkontrahenten kan motsette seg at en ugyldig avtale ratihaberes. Her gjelder et ulovfestet rettsprinsipp:

En medkontrahent i god tro kan motsette seg løftegiverens ensidige ratihabisjon av en ugyldig avtale.

Dette prinsippet bygger på en analogi fra vergemålsloven § 14 tredje ledd, som for sitt virkeområde har en regel om medkontrahentens adgang til å motsette seg ratihabisjon der vergen ønsker å godkjenne en avtale som er ugyldig på grunn av mindreårighet.

Begrunnelsen er at en medkontrahent som verken kjente eller burde kjenne til ugyldigheten da han mottok løftet, ikke bør utsettes for løftegiverens spekulasjonsadgang. Medkontrahenten har typisk hatt forventninger om at avtalen var gyldig og kan ha innrettet seg deretter.

Form- og innholdskrav til godkjennelsen

For at en disposisjon skal anses som en gyldig godkjennelse, må visse krav være oppfylt:

• Klarhetskrav: Disposisjonen må rimelig klart avdekke at den innebærer en godkjennelse

• Formkrav: Det må normalt stilles krav om at godkjennelsen fremsettes muntlig eller skriftlig

• Skepsis til passivitet: Godkjennelse i form av passivitet eller ved frivillig oppfyllelse bør bedømmes med skepsis

Godkjennelsesdisposisjonen blir bindende for avgiveren når medkontrahenten får kunnskap om den, i likhet med andre løfter.

Rettsvirkninger av godkjennelse

Når en ugyldig avtale blir ratihabert, blir den tradisjonelt ansett som om den hadde vært gyldig hele tiden. Virkningen er med andre ord ex tunc (fra den gang av) og ikke bare ex nunc (fra nå av).

For godkjennelse av umyndiges disposisjoner er dette uttrykkelig bestemt i vergemålsloven § 14 annet ledd annet punktum: En godkjent disposisjon har virkning fra det tidspunktet disposisjonen ble foretatt, ikke fra godkjennelsestidspunktet.

I andre tilfeller må det tas forbehold der tredjemann etter avtaleinngåelsen, men før ratihabisjonen, kan ha ervervet en rett eller en plikt som berører avtaleforholdet. Disse kompliserte spørsmålene må løses konkret med bakgrunn i de reelle hensyn som gjør seg gjeldende i det enkelte tilfelle.

Konklusjon: Balansen mellom avtalefrihet og beskyttelseshensyn

Reglene om godkjennelse av ugyldige disposisjoner illustrerer spenningen mellom to grunnleggende hensyn i avtaleretten:

1. Avtalefriheten som tilsier at partene bør kunne råde over sine rettigheter

2. Beskyttelseshensyn som begrunner ugyldighetsreglene i første omgang

Ratihabisjonsreglene forsøker å balansere disse hensynene ved å tillate godkjennelse der beskyttelsesbehovet ikke lenger er til stede, samtidig som begrensningene sikrer at både offentlige interesser og godtroende medkontrahenters interesser ivaretas.

For profesjonelle aktører som arbeider med avtalerettslige spørsmål, er det viktig å forstå nyansene i disse reglene for å kunne vurdere når en opprinnelig ugyldig avtale kan eller ikke kan reddes gjennom etterfølgende godkjennelse.