Tilblivelsesmangler i Norsk Avtalerett: En Oversikt

Innledning

Tilblivelsesmangler er en sentral kategori av ugyldighetsgrunner i norsk avtalerett. Når en avtale er beheftet med tilblivelsesmangler, betyr det at det er noe i veien med måten avtalen er blitt til på. Denne artikkelen gir en oversikt over de viktigste tilblivelsesmanglene i norsk rett, deres kjennetegn, og rettsvirkningene av dem.

Hva er tilblivelsesmangler?

Tilblivelsesmangler omfatter et vidt spekter av situasjoner der det foreligger svikt ved avtalens tilblivelse. I motsetning til innholdsmangler, som retter seg mot selve avtalens innhold, er tilblivelsesmangler rettet mot prosessen som førte til avtaleinngåelsen.

De klassiske tilblivelsesmanglene i norsk avtalerett omfatter:

1. Falsk og forfalskning

2. Forvanskning

3. Uberettiget utfylling

4. Erklæringsvillfarelse

5. Tvang

6. Svik

7. Simulasjon

8. Ugyldighet etter avtaleloven § 33

9. Illojalitet

Falsk og forfalskning

Falsk

Falsk foreligger når den som fremtrer som løftegiver overhodet ikke har avgitt noen erklæring. Dette er en situasjon hvor dokumentet er utstedt av en annen enn den som fremstår som løftegiver.

Forfalskning

Forfalskning innebærer at et løfte er endret av en annen enn løftegiveren etter at det ble avgitt. Eksempelvis kan et sjekk-beløp endres fra 1000 til 10 000 kroner, eller "NOK" kan viskes ut og erstattet med "USD".

Både falsk og forfalskning regnes som sterke ugyldighetsgrunner. Dette betyr at avgiveren ikke er bundet, selv om løftemottakeren er i aktsom god tro. Ved forfalskning er avgiveren ikke bundet i større grad enn det dokumentet ga uttrykk for før forfalskningen.

Uaktsomhet hos pseudoavgiveren kan imidlertid føre til erstatningsansvar for godtroende løftemottagers negative kontraktsinteresse.

Forvanskning

Forvanskning innebærer at utsagnets innhold er forandret underveis fra løftegiveren til løftemottageren. Dette skiller seg fra forfalskning ved at det ikke skjer noen endring i originaldokumentet, og forvanskningen er vanligvis resultatet av en misforståelse, ikke et bevisst inngrep.

Avtaleloven § 32 annet til femte ledd regulerer forvanskning og etablerer dette som en sterk ugyldighetsgrunn. Løftegiveren kan imidlertid bli bundet hvis han unnlater å reklamere når han oppdager forvanskningen, eller han kan bli erstatningsansvarlig hvis han har bidratt til forvanskningen, for eksempel ved å utfylle en telegramblanklett utydelig.

I dagens digitale verden har disse reglene begrenset praktisk betydning, og de kan ikke anvendes direkte på moderne kommunikasjonsformer som e-post, internett eller sms.

Uberettiget utfylling

Uberettiget utfylling oppstår når en mellommann går lenger enn det hovedmannen har forutsatt ved å fylle ut et dokument på annen måte enn instruksen tilsa.

Hvis hovedmannen har gitt fullmakt til mellommannen, må tvisten løses etter alminnelige fullmaktsregler. Selv om hovedmannen ikke har gitt fullmakt, vil han likevel være bundet overfor en godtroende medkontrahent hvis mellommannen har blitt gitt legitimasjon til å foreta utfyllingen.

Erklæringsvillfarelse

Avtaleloven § 32 første ledd omhandler erklæringsvillfarelse, som omfatter skrivefeil eller forsnakkelse ("feilskrift eller anden lignende feiltagelse"). Bestemmelsen sier direkte at løftegiveren ikke er bundet av skrivefeil eller forsnakkelse hvis løftemottageren innså eller burde innse at det forelå en feiltagelse.

Antitetisk betyr dette at løftegiveren er bundet av sin skrivefeil eller forsnakkelse overfor en løftemottager som har vært i aktsom god tro. Dette gjelder selv om det ikke er noe å bebreide løftegiveren.

Tvang

Avtaleloven har i §§ 28 og 29 regler om tvang som ugyldighetsgrunn. Begge reglene gjelder kompulsiv (psykisk) tvang, ikke mekanisk (fysisk) tvang.

Grov tvang (§ 28)

Grov tvang defineres som tvang ved bruk av vold mot person, eller når løftet er fremkalt ved trusler som innebærer grunnet frykt for liv eller helbred. Grov tvang er en sterk ugyldighetsgrunn, som kan gjøres gjeldende selv overfor en godtroende løftemottager. Løftegiveren må imidlertid reklamere uten ugrunnet opphold så snart tvangen er forbi.

Ordinær tvang (§ 29)

All annen tvang enn den som er nevnt i § 28 regnes som ordinær tvang. Dette kan for eksempel være trusler om skandalisering. Ordinær tvang kan ikke gjøres gjeldende overfor en aktsomt godtroende løftemottager.

For at tvang skal være rettsstridig, må den være utilbørlig. Dette er tilfelle når tvangsmidlet brukes for å skaffe seg annet eller mer enn man har krav på, eller når man bruker et rettstridig tvangsmiddel eller det ikke er saklig sammenheng mellom tvangsmidlet og det man vil oppnå.

Svik

Svik foreligger når et løfte er avgitt fordi løftegiveren er narret, vanligvis av løftemottageren. Avtaleloven § 30 foreskriver at en avtale som er fremkalt ved svik, er ugyldig.

Svik er en svak ugyldighetsgrunn, hvilket betyr at det ikke kan gjøres gjeldende overfor en løftemottager som har vært i aktsom god tro.

Svik har begrenset praktisk betydning i dagens avtalerett, dels fordi det er vanskelig å bevise et bevisst svikaktig forhold, og dels fordi domstolene vegrer seg for å sette svikstemplet på et avtaleforhold når problemet kan løses ved hjelp av avtaleloven §§ 33 eller 36.

Simulasjon

Simulasjon (proforma) foreligger når avtalepartene i samforstand utad gir uttrykk for noe annet enn den rettslige disposisjon de faktisk har foretatt. Ofte brukes simulasjon i ulovlige arrangementer, men det kan også ha aktverdige formål, som å beskytte konfidensiell forretningsstrategi.

Mellom partene er regelen enkel: Det simulerte forhold er ugyldig, det reelle forhold legges til grunn. Men for å beskytte godtroende tredjemenn inneholder avtaleloven § 34 en regel om at disse kan gjøre rett gjeldende etter det simulerte forhold.

Avtaleloven § 33

Avtaleloven § 33 er en generalklausul som rammer situasjoner der det ville stride mot redelighet og god tro å gjøre en avtale gjeldende på grunn av omstendigheter som forelå da løftemottakeren fikk kunnskap om erklæringen.

Virkeområde

Bestemmelsen er en "sekkebestemmelse" som supplerer og delvis overflødiggjør andre svake ugyldighetsgrunner. "Omstendigheter" kan være nesten hva som helst, men det er et krav at de har vært motiverende for løftegiverens løfte.

Det sentrale avgrensningskriteriet er at det ville være "mot redelighet og god tro" å gjøre rett gjeldende etter løftet. Dette er en rettslig standard som åpner for et konkret skjønn og utvikling over tid.

Opplysningsplikt

I praksis vil anvendelse av § 33 ofte dreie seg om opplysningsplikt for løftemottager. Spørsmålet er hvor langt plikten til å gi opplysninger rekker.

Grensene for opplysningsplikten avhenger av flere faktorer:

• Avtalens art

• Partenes sakkyndighet og innsikt

• Partenes posisjoner i avtaleforholdet

• Løftegiverens typiske og rimelige forventninger

Tendensen i rettsutviklingen går i retning av å stille strengere krav til løftemottagerens opplysningsplikt, særlig i forbrukerforhold.

Illojalitet som ugyldighetsgrunn

Ved siden av de lovfestede ugyldighetsgrunnene har rettspraksis etablert at illojalitet i seg selv kan utgjøre et grunnlag for ugyldighet. Dette forutsetter at illojaliteten har hatt betydning for den annen parts binding til kontraktsforholdet.

Høyesterett har bekreftet dette prinsippet både i Rt 1984 s 28 og, mer betydningsfullt, i Rt 1995 s 1460 (Haughom-dommen), som viser at illojalitet kan medføre ugyldighet også i kommersielle kontraktsforhold.

For å fastsette om det foreligger illojalitet som ugyldighetsgrunn må det:

1. Fastsettes hvilket nivå som gjelder for lojal opptreden i det aktuelle kontraktsforholdet

2. Vurderes om mangel på opplysninger har vært motiverende for avtaleinngåelsen

3. Bedømmes om løftemottageren burde forstått at opplysningene ville være av vesentlig betydning

Sammenfatning

Tilblivelsesmangler utgjør en sentral del av ugyldighetsgrunnene i norsk avtalerett. De har til felles at de retter seg mot svikt i avtalens tilblivelse, ikke dens innhold.

Reglene om tilblivelsesmangler balanserer hensynet til løftegiverens beskyttelsesbehov mot hensynet til omsetningslivets sikkerhet og løftemottagerens berettigede forventninger. Denne balansen kommer til uttrykk gjennom sondringen mellom sterke og svake ugyldighetsgrunner, der førstnevnte kan påberopes selv overfor godtroende løftemottagere, mens sistnevnte bare kan gjøres gjeldende overfor løftemottagere som er i ond tro eller uaktsomme.

I moderne kontraktsrett har generalklausulen i avtaleloven § 33 og det ulovfestede prinsippet om illojalitet som ugyldighetsgrunn fått økt betydning, særlig i tilfeller der de klassiske ugyldighetsgrunnene ikke strekker til.