Representasjonsrett i juridiske personer: Hvem kan forplikte selskaper og organisasjoner?

Når juridiske personer som selskaper, foreninger eller offentlige organer inngår avtaler, oppstår spørsmålet om hvem som kan forplikte den juridiske personen utad. Dette er kjernen i representasjonsretten - reglene om hvem som kan handle på vegne av en juridisk person og inngå bindende avtaler. Artikkelen gir en oversikt over sentrale regler om representasjonsretten i ulike organisasjonsformer, og belyser forskjellen mellom kompetanse og legitimasjon.

Kompetanse vs. legitimasjon

Et grunnleggende skille i representasjonsretten går mellom begrepene kompetanse og legitimasjon:

• Kompetanse handler om hvilken myndighet en person har internt i organisasjonen

• Legitimasjon handler om hvilken myndighet en person fremstår utad for å ha overfor tredjepersoner

Så lenge den som handler holder seg innenfor sin kompetanse, blir den juridiske personen bundet. Men selv når en representant går utover sin kompetanse, kan den juridiske personen bli bundet dersom representanten har tilstrekkelig legitimasjon og medkontrahenten er i aktsom god tro.

Det grunnleggende vilkåret for at legitimasjonsvirkninger skal inntre, er at medkontrahenten (tredjemann) hverken forsto eller burde forstå at representanten handlet i strid med sin kompetanse.

Foretaksregisterets betydning

Reglene om representasjonsrett må ses i sammenheng med reglene om foretaksregistrering. Næringsdrivende foretak har plikt til å registrere seg i Foretaksregisteret, hvor det også skal opplyses om hvem som representerer foretaket utad og tegner dets firma.

Foretaksregisterloven § 10-1 gir to sentrale regler om forholdet mellom registrering og representasjonsrett:

1. Det som er registrert i Foretaksregisteret, kan alltid gjøres gjeldende overfor tredjemann, selv om han ikke kjente til det registrerte.

2. Forhold som skulle vært registrert, men ikke er det, kan ikke gjøres gjeldende overfor en tredjemann som i god tro har innrettet seg etter det registrerte.

Representasjonsrett i aksjeselskaper

I aksjeselskaper er hovedregelen at styret representerer selskapet utad og tegner dets firma, jf. aksjeloven § 6-30. Styrets representasjonsadgang er ubegrenset og omfatter enhver disposisjon på selskapets vegne.

Har selskapet daglig leder, omfatter dennes kompetanse den daglige ledelse, jf. aksjeloven § 6-14. Den daglige ledelse omfatter ikke saker som er av uvanlig art eller stor betydning. Daglig leders representasjonsadgang utad er begrenset til «saker som inngår i den daglige ledelse», jf. § 6-32.

Daglig leder kan imidlertid gis utvidet myndighet gjennom signatur eller prokura:

• Signatur innebærer at daglig leder får delegert styrets alminnelige fullmakt

• Prokura gir fullmakt til å opptre på vegne av selskapet i alt som hører til driften, unntatt å overdra eller behefte fast eiendom eller løsøre

Legitimasjonsvirkninger i aksjeselskap

Aksjeloven § 6-33 regulerer legitimasjonsvirkningene ved kompetanseoverskridelse: Dersom styret eller daglig leder har overskredet sin myndighet, er disposisjonen likevel bindende for selskapet med mindre medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.

Dette betyr at disposisjoner av styret eller daglig leder som hovedregel er bindende for selskapet, selv om representanten har gått utover sin interne kompetanse. Bare overfor en "ondtroende" medkontrahent kan selskapet være ubundet.

Representasjonsrett i ansvarlige selskap

I ansvarlige selskap er det deltagerne hver for seg som representerer selskapet utad og tegner dets firma, jf. selskapsloven § 2-21. Dette kan imidlertid begrenses ved avtale, slik at bare enkelte deltagere kan representere selskapet, eller at de som har kompetanse må utøve den i fellesskap.

Dersom selskapet har styre, representerer dette selskapet utad og tegner dets firma, jf. § 2-21 annet ledd. Deltagerne vil i disse tilfellene ikke ha signatur.

Er det ansatt daglig leder, har denne fullmakt til å representere selskapet utad i saker som faller innenfor den daglige ledelsen.

Selskapsloven § 2-22 annet ledd regulerer legitime disposisjoner på samme måte som aksjeloven: En disposisjon er bindende selv ved myndighetsoverskridelse, med mindre medkontrahenten innså eller burde innsett dette, og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.

Representasjonsrett i kommandittselskap

I kommandittselskap som ikke har styre, er det komplementaren som representerer selskapet utad og tegner dets firma, jf. selskapsloven § 3-13. Har selskapet styre, representerer dette selskapet utad. Komplementaren har likevel fullmakt i saker som gjelder den daglige ledelse.

Reglene om legitimasjonsvirkninger er de samme som for ansvarlige selskaper. Kommandittistene har ingen avtalekompetanse eller legitimasjon etter selskapsloven.

Representasjonsrett i foreninger

For foreninger finnes ingen alminnelig lovgivning. Reglene om kompetanse og representasjon er derfor ulovfestede, basert på rettspraksis og foreningsrettslige prinsipper.

I foreninger vil kompetansen til å forvalte foreningen og representere den utad vanligvis være vedtektsfestet. Den alminnelige regel er at styret har den generelle kompetansen til å forvalte foreningen og representere den utad.

Styret vil likevel med grunnlag i ulovfestet rett kunne være legitimert til å foreta privatrettslige disposisjoner på vegne av foreningen som går utover den interne myndigheten, forutsatt at medkontrahenten er i god tro.

En formann eller forretningsfører vil normalt ha kompetanse og representasjonsadgang tilsvarende en daglig leder i et selskap.

Representasjonsrett i staten

Regjeringen (Kongen i statsråd) har den alminnelige kompetansen til å forplikte staten ved avtaler og tilsagn, jf. Grunnloven § 3. I praksis delegeres denne kompetansen ofte til forvaltningsorganer.

Delegasjonen kan følge indirekte av bevilgningsvedtak eller av organiseringen av forvaltningen. Organer som er opprettet for å yte service eller drive næringsvirksomhet, vil ha kompetanse til å inngå avtaler for å oppfylle sitt formål.

Det er uavklart i hvilken grad det gjelder legitimasjonsregler for statlige organer. Tradisjonelt har det vært lite rom for avtalerettslige fullmakts- og representasjonsregler, men ansettelse i offentlige stillinger kan innebære stillingsfullmakt.

Representasjonsrett i kommuner og fylkeskommuner

I kommuner og fylkeskommuner er det kommunestyret (fylkestinget) og formannskapet (fylkesutvalget) som internt har kompetanse til å treffe avgjørelser om avtaler. Utad er det ordfører (fylkesordfører) som representerer kommunen og inngår avtaler på dennes vegne, jf. kommuneloven § 9 nr. 3.

Høyesterett har i nyere praksis (HR-2016-00476-A) forutsetningsvis lagt til grunn at en kommune kan bli bundet på grunnlag av privatrettslige legitimasjonsregler: "Også kommuner er omfattet av avtaleloven når de inngår avtaler på formuerettens område."

Dette innebærer at avtalelovens regler, herunder reglene om fullmakt, kommer til anvendelse på kommunale disposisjoner på formuerettens område. Likevel skal det mye til for at profesjonelle medkontrahenter skal kunne påberope seg god tro når de inngår avtaler med kommuner.

Praktiske konsekvenser

Spørsmålet om hvem som kan forplikte juridiske personer har store praktiske konsekvenser:

1. For den juridiske personen: Risikoen for å bli bundet av avtaler som interne beslutningstagere ikke ønsker

2. For medkontrahenten: Risikoen for at en tilsynelatende gyldig avtale senere blir ansett ugyldig

3. For representanten: Risikoen for personlig ansvar ved overskridelse av fullmakt

For å redusere risikoen for tvister er det derfor viktig at:

• Juridiske personer har klare retningslinjer for hvem som kan handle på deres vegne

• Medkontrahenter kontrollerer hvem som har representasjonsrett, særlig ved større avtaler

• Opplysninger i Foretaksregisteret holdes oppdatert

Konklusjon

Representasjonsretten balanserer to hensyn: På den ene side behovet for at juridiske personer skal kunne innrette seg etter sine interne beslutningsprosesser, og på den annen side behovet for at tredjepersoner skal kunne stole på den ytre legitimasjon som representanter har.

For å beskytte egne interesser bør juridiske personer sørge for tydelige fullmaktsforhold, mens medkontrahenter bør undersøke representantens legitimasjon - særlig ved større avtaler eller avtaler med offentlige organer. I kommersielle forhold vil profesjonelle aktører sjelden kunne påberope seg god tro når det gjelder uklarhet om representasjonsrett.