Fullmakt i norsk rett: Typer, stiftelse og rettsvirkning

Innledning

Fullmakt er en sentral del av mellommannsretten, hvor en person (fullmektigen) opptrer på vegne av en annen (fullmaktsgiveren) med rettslig bindende virkning overfor en tredjeperson. Denne artikkelen gjennomgår de ulike typene fullmakter i norsk rett, hvordan de stiftes, hvilke rammer de har, og hvilke rettslige konsekvenser som følger av fullmaktsforhold.

Hva er fullmakt?

Fullmakt karakteriseres ved at en person (fullmektigen) inngår avtale med en tredjemann på vegne av fullmaktsgiveren, med den virkning at avtalen anses inngått mellom fullmaktsgiveren og tredjemann. Fullmektigen står selv utenfor avtaleforholdet. En fullmektig handler altså i fullmaktsgiverens navn og for dennes regning.

Fullmaktstyper i norsk rett

Hovedinndelingen: Selvstendige og uselvstendige fullmakter

Norsk rett opererer med to hovedtyper av fullmaktsforhold:

1. Selvstendige fullmakter: Fullmakter som fremtrer utad på en måte som gjør dem synlige også for andre enn fullmaktsgiver og fullmektig, typisk for medkontrahenten.

2. Uselvstendige fullmakter: Fullmakter som kun kommer til uttrykk i det interne forholdet mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen.

Selvstendige fullmakter

Selvstendige fullmakter kan deles inn i to undergrupper:

Stillingsfullmakter

En stillingsfullmakt oppstår når fullmektigen etter avtale med fullmaktsgiveren har en stilling som etter lov eller sedvane medfører beføyelse til å handle på fullmaktsgiverens vegne, jf. avtaleloven § 10 annet ledd.

Tre vilkår må være oppfylt:

• Fullmektigen må inneha en stilling

• Stillingen må innehas etter avtale med fullmaktsgiveren

• Stillingen må etter lov eller sedvane medføre beføyelse til å handle på fullmaktsgiverens vegne

Eksempler på stillingsfullmakter kan være daglig leder i et selskap, kontorsjef eller ekspeditør.

Frasagnsfullmakter

Frasagnsfullmakter er selvstendige fullmakter som ikke er stillingsfullmakter. De stiftes ved at fullmaktsgiveren har gitt uttrykk for fullmaktsforholdet utad. Disse kan igjen deles inn i:

• § 13-fullmakter: Fullmakter stiftet ved erklæring direkte til en bestemt tredjemann

• § 14-fullmakter: Fullmakter stiftet ved offentlig kunngjøring

• § 16-fullmakter: Skriftlige fullmakter beregnet på å forevises tredjemann

Uselvstendige fullmakter

Den uselvstendige fullmakten kalles ofte oppdragsfullmakt eller § 18-fullmakt, etter bestemmelsen i avtaleloven som regulerer tilbakekallelse av slike fullmakter. Denne fullmaktstypen har sitt rettslige grunnlag i en disposisjon fra fullmaktsgiveren overfor fullmektigen som ikke vises utad i forholdet til medkontrahenten.

Andre fullmaktstyper

Toleransefullmakt

En toleransefullmakt særpreges ved at fullmaktsgiveren har holdt seg passiv overfor en opptreden fra den som eventuelt blir ansett som fullmektig, og hvor opptredenen har vært egnet til å gi tredjemann god grunn til å regne med at den det gjelder har fullmakt.

Kombinasjonsfullmakt

Kombinasjonsfullmakt dekker tilfeller der forskjellige forhold i samvirke kan gi tredjemann berettigede forventninger om at han har handlet med en person med fullmakt. I norsk rett er det slått fast at fullmakt kan komme i stand på ulovfestet grunnlag i form av kombinasjonsfullmakt, jf. Rt 2011 s. 410 (Optimogården).

Fremtidsfullmakt

En spesiell fullmaktstype er fremtidsfullmakten, regulert i vergemålsloven kapittel 10. Dette er en fullmakt som gir én eller flere personer rett til å representere fullmaktsgiveren etter at denne på grunn av sinnslidelse eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser.

Stiftelse av fullmakt

Avtalelovens regler om fullmakt er primært rettet mot rettsvirkningene, ikke stiftelsen. Det er likevel mulig å utlede hvordan fullmakt stiftes basert på avtalelovens regler om tilbakekallelse og generelle prinsipper:

Oppdragsfullmakt

Stiftes ved fullmaktsgiverens erklæring overfor fullmektigen. Det gjelder ingen formkrav, og fullmakten kan være både muntlig og skriftlig.

Frasagnsfullmakt

• § 13-fullmakt: Stiftes ved erklæring direkte til en bestemt tredjemann

• § 14-fullmakt: Stiftes ved offentlig kunngjøring

• § 16-fullmakt: Stiftes ved utstedelse av skriftlig fullmakt beregnet på å forevises tredjemann

Stillingsfullmakt

Stiftes ved at fullmektigen inntar en stilling som etter lov eller sedvane medfører beføyelse til å handle på fullmaktsgiverens vegne.

Toleranse- og kombinasjonsfullmakt

Her er viljeselementet tilbaketrukket eller utvisket. I stedet er det et element av culpasanksjon som begrunner fullmaktsforholdet – fullmaktsgiveren må tåle at et fullmaktsforhold anses etablert fordi han har hatt en oppfordring til å handle annerledes hvis han ville unngå å bli bundet.

Fullmaktens rammer og begrensninger

For at fullmaktsgiveren skal bli bundet, må følgende vilkår være oppfylt:

1. Det er stiftet et gyldig fullmaktsforhold

2. Fullmakten er ikke tilbakekalt eller opphørt på annen måte

3. Fullmektigens avtale faller innenfor fullmaktens rammer

Rett og legitimasjon

En sentral distinksjon i fullmaktslæren er skillet mellom fullmektigens rett og legitimasjon:

• Rett: Det fullmektigen har rett til å gjøre i forhold til fullmaktsgiveren

• Legitimasjon: Det fullmektigen er legitimert til å gjøre overfor tredjemann

Ved selvstendige fullmakter kan fullmektigen ha en legitimasjon som går lenger enn hans rett. Dette skjer når fullmakten er begrenset av en instruks i det indre forholdet. En godtroende medkontrahent vil da kunne påberope seg fullmektigens legitimasjon og vinne rett, selv om fullmektigen har handlet i strid med begrensningen, jf. avtaleloven § 11 første ledd.

Ved uselvstendige fullmakter faller rett og legitimasjon sammen – fullmaktsgiveren blir ikke bundet dersom fullmektigen har handlet i strid med begrensningen i det indre forholdet, selv om medkontrahenten er i aktsom god tro, jf. § 11 annet ledd.

Fullmaktens rammer ved stillingsfullmakt

Ved stillingsfullmakt fastsettes fullmaktens rammer ut fra hva som etter "lov eller sedvane" tilligger innehaveren av stillingen. Det avgjørende er ikke den beføyelse fullmektigen faktisk har i det enkelte tilfellet, men det som normalt følger av en slik stilling.

Opphør av fullmakt

Fullmakt kan tilbakekalles fritt med mindre den er gjort ugjenkallelig. Utgangspunktet er at fullmakt skal og kan kalles tilbake på samme måte som den ble gitt, jf. § 12 første ledd:

• Et fullmaktsdokument tilbakekalles ved at det gis tilbake

• En stillingsfullmakt tilbakekalles ved at fullmektigen fjernes fra stillingen

• En melding direkte til tredjemann vil alltid være tilstrekkelig tilbakekallelse overfor ham

Fullmakt kan også opphøre ved fullmaktsgiverens død eller konkurs, jf. §§ 21 og 23, eller dersom fullmaktsgiveren blir ute av stand til å inngå rettslig bindende disposisjoner på grunn av sinnslidelse eller alvorlig svekket helbred, jf. § 22.

Ansvar ved fullmaktsoverskridelse

Hvis fullmaktsgiveren ikke blir bundet fordi fullmektigen har handlet uten fullmakt eller utenfor fullmaktens rammer, kan fullmektigen bli erstatningsansvarlig for det tap tredjemann lider, jf. avtaleloven § 25.

Hovedregelen er at ansvaret er objektivt, men bestemmelsen inneholder omfattende begrensninger, slik at en fullmektig sjelden pådrar seg ansvar der det ikke er noe å bebreide ham.

Konklusjon

Fullmaktsinstituttet er et sentralt verktøy i norsk avtalerett som muliggjør effektiv avtaleinngåelse og representasjon. Forståelse av de ulike fullmaktstypene, deres rammer og rettsvirkninger er viktig for å unngå uklarheter og tvister i forbindelse med avtaleinngåelser gjennom mellommenn.