Alternative avtaleinngåelse: Når avtalelovens tilbud-aksept modell ikke strekker til

Norsk avtalerett bygger tradisjonelt på avtaleloven og dens modell med utveksling av tilbud og aksept. Men i mange praktiske situasjoner gir denne modellen utilstrekkelig veiledning for å fastslå om en bindende avtale har oppstått. Denne artikkelen utforsker ulike praktiske tilfeller hvor avtaler inngås etter andre regler og prinsipper enn avtalelovens kapittel 1.

Masseavtaler: Parkeringstilfellet og selvbetjeningskjøp

Parkering og parkometre

Ved parkering på privat parkeringsplass med parkometre er det vanskelig å identifisere hva som utgjør tilbud og aksept. Er det innkjøringen, parkeringen, myntinnkastet eller utkjøringen som utgjør det bindende element?

Det rettslig avgjørende er primært handlingen som består i å legge penger på parkometret. Fra dette tidspunktet har bilisten berettigede forventninger om å kunne bruke plassen, og kan ikke kreve pengene tilbake. Samtidig blir bilisten forpliktet til å betale gjennom selve bruken av plassen, særlig når det fremgår av skilting at parkering ikke er gratis.

Selvbetjeningskjøp

Selvbetjeningskjøp illustrerer også hvordan avtalelovens modell ikke passer for masseavtaler. Hvis vareutstillingen skulle anses som tilbud og kundens plassering av varer i handlekurven som aksept, ville både butikken være bundet av prisen (selv ved feilprising) og kunden ville være avskåret fra å legge varen tilbake.

Den realistiske løsningen er at betalingen utgjør det bindende element for begge parter. Etter betaling kan kunden ikke angre seg, og butikken kan ikke påberope seg feilprising.

Komplekse avtaler: Foreningsstiftelse og selskapsovertagelse

Foreningsstiftelse

En forening stiftes normalt ved beslutning på konstituerende generalforsamling, hvor vedtekter vedtas og styre velges. Men foreningsforholdet kan være etablert tidligere gjennom avtale mellom stifterne, særlig hvis de har opptrådt utad som en forening og for eksempel foretatt innkjøp på vegne av sammenslutningen.

Avtalelovens modell passer dårlig her fordi:

• Det er flere parter i avtalen

• Partsutsagnene er ofte formløse og vanskelige å identifisere

• Avtaleslutningen formaliseres vanligvis ved undertegning av stiftelsesprotokoll

• Resultatet blir etableringen av et nytt rettssubjekt

Selskapsovertagelse

Ved selskapsovertagelse, som når selskap A ønsker å kjøpe selskap B, skjer avtaleinngåelsen typisk gjennom flere faser:

1. Innledende informasjonsutveksling

2. Prinsipiell enighet om overtagelse

3. Detaljforhandlinger om pris, overtagelsestidspunkt, garantier, mv.

4. Formell avtaleundertegning

5. Eventuell styregodkjenning

Spørsmålet blir når binding inntrer: ved den første rudimentære avtalen, ved underskrift av den endelige avtalen, eller først ved styregodkjennelse? Alternativt kan det tenkes at partene bindes gradvis gjennom forhandlingene.

Dette må løses konkret basert på partsviljen, partenes berettigede forventninger, bransjepraksis og andre relevante faktorer. For viktige avtaler som selskapsovertagelse vil binding normalt ikke inntreffe før styresamtykke foreligger, jf. aksjeloven §§ 6-12 og 6-33.

Asymmetrisk binding: Feriereisetilfellet

Ved bestilling av feriereiser oppstår ofte en situasjon med asymmetrisk binding. Når Axel bestiller en alpinreise til Italia, betaler et forskudd og senere fullt beløp, blir han fullt forpliktet ved den endelige betalingen (forutsatt at standardvilkårene anses vedtatt).

Reiseselskapet bindes imidlertid ofte på et senere tidspunkt enn kunden. Standardvilkårene fastsetter gjerne at selskapet først blir forpliktet en uke etter mottatt betaling, for å kunne gardere seg mot forpliktelser hvis et fly ikke kan fylles opp. Denne ensidige bindingen er ikke forenlig med avtalelovens hovedregel, men aksepteres gjennom fravikeligheten i avtalelovens kapittel 1.

Implisitt samtykke: Idrettsutøvertilfellet

Når en langrennsløper pålegges av Norges Skiforbund å gå med reklame for forbundets sponsorer, er spørsmålet om utøveren er avtalerettslig forpliktet til dette, selv uten å ha undertegnet noe avtaledokument eller gitt muntlig tilsagn.

Det kan argumenteres for at utøverens påmelding til skirenn og aksept av uttak på landslag fungerer som kriterier som binder ham. Dette er særlig relevant når forbundet tidligere har finansiert utøveren gjennom betaling for trenere, reiser og stipendier. Forbundet har i slike tilfeller berettigede forventninger om at utøveren medvirker ved oppfyllelsen av sponsoravtalene.

Et separat spørsmål er hvor langt dette implisitte samtykket rekker: Omfatter det reklame for produkter utøveren er motstander av, eller hvor omfattende medvirkningsplikten er?

Passivitet og culpasanksjon: Oljebestillingstilfellet

Når A henvender seg telefonisk til B for å diskutere vilkår for kjøp av gassolje, og B skriftlig bekrefter salget, kan As passivitet over flere dager begrunne at avtale anses inngått, selv uten formelt tilbud og aksept.

Siden B med berettigelse må ha ansett avtale for å være inngått, og A har hatt grunn til å forstå dette, burde A ha reklamert umiddelbart dersom han ikke anså seg som bundet. Avtalebinding kan dermed oppstå som en sanksjon mot uønsket opptreden (culpasanksjon). A kan anses å ha plikt til å si fra for å unngå binding, og avtaleforpliktelsen inntrer som en slags sanksjon når denne plikten ikke overholdes.

Anbudskonkurranser og deres særlige regler

Ved anbudskonkurranser, som når et foretak inviterer entreprenørbedrifter til å gi tilbud på bygging av et hotell, gjelder avtalelovens regler prinsipielt, men med viktige særregler knyttet til tilbudsprosedyren.

Tilbyderen er ikke bare bundet overfor innbyderen (jf. løfteprinsippet), men også overfor andre tilbydere til ikke å gjøre endringer i innbyderens favør. Samtidig står innbyderen forholdsvis fritt til å velge mellom tilbudene, selv om det ikke nødvendigvis er det laveste.

Implisitte avtaler i familieforhold: Gjeldsansvarstilfellet

I familieretten kan spørsmål om gjeldsansvar oppstå uten at det foreligger eksplisitte avtaler. I sameieforhold, inkludert mellom ektefeller, kreves det i prinsippet et særlig forpliktelsesgrunnlag for at den ene sameieren får ansvar for den annens gjeld.

I rettspraksis har Høyesterett likevel stilt beskjedne krav til hva som skal til for at enighet foreligger mellom ektefeller. I Rt 1997 s 1226 kom Høyesterett til at begge ektefellene var ansvarlige for et lån innad, basert på at de hadde "dratt lasset sammen" og hatt felles økonomi, selv om bare den ene hadde underskrevet gjeldsbrevet.

Forventningsprinsippet som felles grunnlag

Gjennomgangen av disse eksemplene viser at disposisjonskriteriene er mangfoldige og kan variere avhengig av saksforholdet og omstendighetene. Avtalelovens modell med tilbud og aksept gir ikke tilstrekkelige holdepunkter i mange praktiske situasjoner.

I stedet må man se til andre kriterier som kan være relevante i ulike kontekster: handlinger (som å putte penger på et parkometer), unnlatelser (passivitet), deltagelse (som i idrettsutøvertilfellet), eller culpasanksjoner.

Forventningsprinsippet utgjør et felles grunnlag for vurderingen: Spørsmålet blir om det er etablert berettigede forventninger som gir rimelig grunn til å anta at en avtale er kommet i stand. Dette er i samsvar med formfrihetsprinsippet og kontraktsfrihetsprinsippet i norsk rett.

Konklusjon

Avtalelovens tilbud-aksept modell er en historisk arv fra en tid da avtaler typisk ble inngått gjennom brevveksling. I dagens mangfoldige avtalepraksis må vi erkjenne at binding kan oppstå på mange ulike måter. Den konkrete vurderingen av om avtale er kommet i stand må foretas med utgangspunkt i forventningsprinsippet og de berettigede forventninger partene har etablert i den aktuelle situasjonen.