Tilbakekall av oppholdstillatelse i Norge – grunnlag, prosess og unntak

Oppholdstillatelser i Norge, enten midlertidige eller permanente, kan under visse omstendigheter trekkes tilbake av myndighetene. Dette kalles tilbakekall og er regulert i utlendingsloven § 63. Denne artikkelen gjennomgår vilkårene for tilbakekall, de ulike grunnlagene og prosessene knyttet til dette.

Grunnlag for tilbakekall – svikalternativet

Det primære grunnlaget for tilbakekall er når utlendingen "mot bedre vitende" har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket, jf. utlendingsloven § 63 første ledd. Dette omtales ofte som "svikalternativet" og omfatter situasjoner der en person bevisst har:

• Oppgitt uriktig identitet eller nasjonalitet

• Fortiet viktige opplysninger om sin bakgrunn

• Gitt villedende informasjon om formålet med søknaden

Et typisk eksempel er proformaekteskap, hvor en utlending inngår ekteskap med en norsk statsborger utelukkende for å få oppholdstillatelse, mens hensikten aldri har vært å etablere et reelt samliv.

Norske utlendingsmyndigheter har de senere årene avdekket flere mønstre for omgåelse av regelverket, blant annet:

• Personer som skiller seg formelt fra sin ektefelle i hjemlandet, gifter seg med en norsk borger, får permanent oppholdstillatelse, for deretter å skille seg fra den norske ektefellen og hente sin opprinnelige familie til Norge

• Personer som påberoper seg å være fra land med beskyttelsesbehov (for eksempel Somalia), mens de egentlig er fra naboland uten tilsvarende beskyttelsesbehov (for eksempel Djibouti)

Omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige regler

Utlendingsloven § 63 første ledd åpner også for tilbakekall dersom det "for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler." Dette omfatter blant annet forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, som gir hjemmel for omgjøring av ugyldige vedtak utenfor klage.

Gjennom denne henvisningen kan en oppholdstillatelse tilbakekalles selv om de uriktige opplysningene ikke er gitt bevisst eller i ond tro. Dette ble bekreftet av Høyesterett i HR-2016-2017-A, hvor retten slo fast at oppholdstillatelser kan tilbakekalles når de er basert på et uriktig faktisk grunnlag, selv når de uriktige opplysningene ikke er gitt av utlendingen selv, men for eksempel av en referanseperson.

Dette innebærer at når en persons oppholdstillatelse tilbakekalles, kan også oppholdstillatelsene til familiemedlemmer som har fått opphold gjennom familiegjenforening med vedkommende, tilbakekalles.

Også forhold som inntrer etter at en oppholdstillatelse er innvilget, kan danne grunnlag for tilbakekall. For eksempel kan en arbeidstillatelse tilbakekalles dersom arbeidsforholdet opphører, jf. utlendingsforskriften § 6-11.

Tilbakekall av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser

Etter utlendingsloven § 63 andre ledd kan en oppholdstillatelse tilbakekalles dersom en utlending som ikke er borger av et Schengenland, er besluttet sendt ut fra et annet Schengenland med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i Rådsdirektiv 2001/40 om gjensidig anerkjennelse av beslutninger om utsendelse av tredjelandsborgere, som Norge er bundet av gjennom Schengen-samarbeidet. Formålet er å hindre at en person som er utvist fra ett Schengenland skal kunne unndra seg dette vedtaket ved å forflytte seg til et annet Schengenland.

Det er viktig å merke seg at norske myndigheter må foreta en selvstendig vurdering av om forholdet er så alvorlig at det ville kvalifisert til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser dersom det hadde funnet sted i Norge. Det er ikke tilstrekkelig at det andre Schengenlandet har vurdert det slik.

Forvaltningsskjønn og prosessuelle forhold

Tilbakekall etter utlendingsloven § 63 er ikke obligatorisk, selv om vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen er en "kan-regel," hvilket betyr at myndighetene kan utøve skjønn i vurderingen av om en tillatelse faktisk skal tilbakekalles.

I noen tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å avstå fra tilbakekall, for eksempel:

• Hvis det er sannsynlig at utlendingen snart vil forlate landet uansett

• Hvis personen snart skal søke om fornyet tillatelse

• Hvis hensynene mot tilbakekall veier tyngre enn hensynene for

Tilbakekall er et inngripende forvaltningsvedtak som må forhåndsvarsles i samsvar med forvaltningsloven § 16. Utlendingen har rett til å uttale seg før vedtak fattes, og myndighetene må sørge for at utlendingen får mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk vedkommende kan kommunisere forsvarlig på.

Beslutningen om tilbakekall vil være gjenstand for en konkret vurdering hvor hensynet for omgjøring avveies mot hensynet til utlendingen. Selv om dette ikke direkte fremgår av lovteksten, følger det av forarbeidene til den tidligere utlendingsloven, og er videreført i dagens praksis.

Et vedtak om tilbakekall kan som hovedregel ikke iverksettes før det er endelig, jf. utlendingsloven § 90 fjerde ledd. Dette betyr at utlendingen ikke kan uttransporteres med tvang før UNE som klageinstans har behandlet saken, forutsatt at vedtaket påklages.

Tilbakekall av flyktningstatus

I tillegg til den generelle bestemmelsen om tilbakekall i § 63, inneholder utlendingsloven § 37 særskilte regler for tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse etter §§ 28 og 34. Denne bestemmelsen spesifiserer nærmere i hvilke tilfeller flyktningstatus kan tilbakekalles, for eksempel når beskyttelsesbehovet har opphørt.

Avsluttende bemerkninger

Tilbakekall av oppholdstillatelse er et inngripende virkemiddel som kan ha store konsekvenser for den enkelte. Samtidig er det et nødvendig verktøy for å sikre at oppholdstillatelser ikke gis eller opprettholdes på uriktig grunnlag. Det økende fokuset på tilbakekall de senere årene gjenspeiler myndighetenes arbeid for å sikre integritet i innvandringssystemet.

For personer med oppholdstillatelse i Norge er det viktig å være klar over at tillatelsen kan tilbakekalles dersom den er gitt på grunnlag av uriktige opplysninger, selv om disse opplysningene stammer fra en referanseperson og ikke fra utlendingen selv. Dette understreker betydningen av å gi korrekte og fullstendige opplysninger i søknader om oppholdstillatelse.