Dublin-samarbeidet: regler, ansvarskriterier og menneskerettslige grenser

Dublin-samarbeidet består av et sett prosedyreregler om retur av asylsøkere til asylsaksbehandling i andre europeiske land og hvordan dette skal gjennomføres. Samarbeidet omfatter alle EU-medlemslandene samt Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Regelverket bygger på objektive ansvarskriterier som identifiserer hvilket land som er mest ansvarlig for at en asylsøker har kommet inn på Dublin-territoriet.

Dublin III-forordningen, som er gjeldende regelverk, er i norsk sammenheng innarbeidet i utlendingsloven og -forskriften. Forordningen gjelder som norsk lov, noe som gjør den til en viktig rettskilde i Dublin-saker.

Hovedformål med Dublin-samarbeidet

Dublin-samarbeidet har flere sentrale formål:

1. Sikre at enhver asylsøker får asylsaken realitetsbehandlet i ett land, men kun i ett

2. Forhindre at asylsøkere blir "kasteballer" mellom ulike land ("refugee in orbit"-situasjoner)

3. Hindre "asylshopping" - at asylsøkere søker asyl i flere land

4. Effektivisere asylprosessen gjennom klare ansvarsregler

5. Styrke asylsøkeres rettssikkerhet

For å sikre effektiviteten i samarbeidet er Eurodac-forordningen etablert, som innebærer at alle samarbeidsland skal registrere fingeravtrykk av asylsøkere over 14 år i en felles database.

Ansvarskriterier i Dublin-regelverket

Dublin-regelverket bygger på et hierarkisk system av ansvarskriterier:

1. Enslige mindreårige asylsøkere: Hensynet til barnets beste skal være grunnleggende. Der barnet har familiemedlemmer i et Dublin-land, skal barnet som hovedregel få saken behandlet der.

2. Familiesammenføring: Der asylsøkeren har familiemedlemmer med beskyttelse i et annet Dublin-land, vil dette landet vanligvis bli ansvarlig for asylsøknaden.

3. Visum eller oppholdstillatelse: Landet som har utstedt visum eller oppholdstillatelse blir ansvarlig for asylsøknaden.

4. Irregulær grensepassering: Landet der asylsøkeren først krysset grensen ulovlig blir ansvarlig.

5. Første asylland: Dersom ingen av de andre kriteriene kan anvendes, blir det landet asylsøkeren først ankom ansvarlig - den såkalte "første asyllandsregelen".

Unntak fra Dublin-reglene

Dublin-regelverket inneholder viktige unntaksbestemmelser:

1. Suverenitetsklausulen (art. 17 nr. 1): Ethvert land kan bestemme at det vil påta seg ansvaret for å behandle en asylsøknad selv om returkriteriene tilsier noe annet.

2. Humanitærklausulen (art. 17 nr. 2): Et land kan be et annet om å ta imot en person til asylsaksbehandling ut fra kulturelle og humanitære hensyn.

Unntaksbestemmelsene blir i praksis sjelden brukt, til tross for at de gir rom for å ta individuelle hensyn utover de fastsatte ansvarskriteriene.

Rettssikkerhet og menneskerettigheter

Et avgjørende prinsipp i Dublin-samarbeidet er at retur til et annet Dublin-land må være forsvarlig ut fra menneskerettslige forpliktelser. Dette har blitt understreket gjennom flere avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og EU-domstolen:

• M.S.S. mot Belgia og Hellas (2011): Fastslo at retur til Hellas var i strid med EMK artikkel 3 på grunn av mangelfulle mottaksforhold og asylprosedyrer.

• Tarakhel mot Sveits (2014): Fastslo at retur av barnefamilier til Italia krever spesifikke garantier om adekvate mottaksforhold.

• Ilias og Ahmed mot Ungarn (2017): Fastslo at retur til Ungarn innebar fare for kjede-refoulement tilbake til Hellas.

Disse avgjørelsene viser at medlemslandene har et selvstendig ansvar for å vurdere om returlandet oppfyller sine forpliktelser etter internasjonale menneskerettigheter og flyktningkonvensjonen.

Dublin-samarbeidet under press

Erfaringene fra flyktningkrisen i 2015-2016 viste at Dublin-systemet har vesentlige svakheter, særlig når det gjelder byrdefordeling mellom landene. Store ankomster til land som Italia og Hellas satte systemet under press, og det ble tydelig at det er behov for en mer rettferdig fordeling av ansvaret.

EU-kommisjonen la frem forslag til en Dublin IV-forordning i 2016, som blant annet inneholder en omfordelingsmekanisme for situasjoner med stor tilstrømning av asylsøkere. Forhandlingene har imidlertid vist at det er betydelig uenighet mellom medlemslandene om hvordan ansvaret skal fordeles.

Norsk gjennomføring av Dublin-reglene

I Norge er Dublin-reglene implementert gjennom utlendingsloven § 32, som gir adgang til å nekte realitetsbehandling av asylsøknader fra personer som kan returneres til et annet Dublin-land. Utlendingsforskriften § 7-4 presiserer når unntak kan gjøres, blant annet ved tilknytning til riket eller av særlige grunner.

Norsk praksis viser en restriktiv tilnærming til bruk av unntaksbestemmelsene, i tråd med politiske føringer og instrukser.