Selskapsfinansiering: Egenkapital, fremmedkapital og deres rettslige betydning

Et selskaps finansielle struktur er avgjørende for dets virksomhet og overlevelsesevne. Valg av finansieringskilder og sammensetning av kapital påvirker både selskapets handlefrihet og kreditorers sikkerhet. Denne artikkelen gir en innføring i de ulike finansieringsformene for selskaper, med særlig vekt på de juridiske rammene og konsekvensene av ulike finansieringsløsninger.

Artikkelen vil belyse sammenhengen mellom selskapets heftelsesform, kapitalkrav og finansieringsalternativer, samt forskjellene mellom aksjeselskaper og ansvarlige selskaper på dette området.

Finansieringskilder for selskaper

Et selskap kan finansieres gjennom ulike kilder, som i hovedsak kan kategoriseres som egenfinansiering, fremmedfinansiering eller mellomformer mellom disse. Hvilke finansieringskilder som er tilgjengelige og hensiktsmessige avhenger av selskapsform, virksomhetens art og selskapets fase i livssyklusen.

Egenfinansiering

Egenfinansiering er den kapitalen som deltakerne selv skyter inn i selskapet. For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper utgjør dette primært aksjeinnskuddene, mens det for ansvarlige selskaper er innskudd som deltakerne eventuelt avtaler å tilføre selskapet.

I aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper er kapitalinnskudd obligatorisk. Aksjeloven har en detaljert regulering av selskapets egenfinansiering gjennom innskudd til aksjekapitalen. Særlig viktig er det at aksjekapitalen er såkalt "bunden egenkapital", noe som innebærer at aksjeeierne ikke kan råde fritt over den ved tilbakeføring til seg selv.

I motsetning til dette er det ingen obligatorisk innskuddsplikt i ansvarlige selskaper, selv om det i praksis ofte er nødvendig for selskapets virksomhet at deltakerne avtaler kapitalinnskudd.

Tilgang til kapitalmarkedet

Det er betydelige juridiske og praktiske forskjeller mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper når det gjelder mulighetene til å oppnå egenfinansiering:

1. Aksjeselskaper kan ikke innby allmennheten til aksjetegning i forbindelse med kapitalforhøyelse (emisjon). Kun eksisterende aksjeeiere eller bestemte, navngitte personer kan innbys til å tegne nye aksjer.

2. Allmennaksjeselskaper kan derimot innby allmennheten til aksjetegning og børsnotere sine aksjer. Dette gir dem tilgang til en større kapitalkilde gjennom "markedet".

Disse begrensningene for aksjeselskaper medfører at de ikke kan gjennomføre en offentlig emisjon rettet mot allmennheten for deretter å børsnotere selskapet – en kombinasjon som er vanlig for allmennaksjeselskaper og som skaffer slike selskaper både solid egenfinansiering og likviditet i aksjene.

Fremmedfinansiering

Dersom den innskutte egenkapitalen ikke er tilstrekkelig til å finansiere selskapets virksomhet, vil det være nødvendig å oppta lån eller kreditter – såkalt fremmedfinansiering. Denne kapitalen inngår som del av selskapets fremmedkapital.

I motsetning til egenfinansieringen, som er en beslutning for generalforsamlingen, er opptak av lån i prinsippet en sak for styret og daglig leder. Fremmedfinansiering er underlagt alminnelige kontraktsrettslige regler, og aksjeloven har ingen detaljert regulering av denne finansieringsformen.

Långivere, som banker eller andre finansinstitusjoner, vil vanligvis legge vekt på aksjekapitalens størrelse når de vurderer å gi lån til et aksjeselskap. Siden aksjekapitalen ikke fritt kan tilbakeføres til aksjeeierne, gir den långiver en viss sikkerhet for at kapitalen vil komme selskapets virksomhet til gode.

Mellomformer for finansiering

Mellom ren egenfinansiering og ren fremmedfinansiering finnes det ulike finansieringsformer som har kjennetegn fra begge kategorier:

1. Finansielle instrumenter regulert i aksje- og allmennaksjeloven kapittel 11, som konvertible lån, lån med tegningsrett til nye aksjer, og tegningsrettsaksjer.

2. Ansvarlig lånekapital, som er lån hvor långiver aksepterer å stå tilbake for alle selskapets øvrige kreditorer i tilfelle konkurs eller annen oppløsning av selskapet.

Disse mellomformene kan være hensiktsmessige i situasjoner hvor selskapet har behov for mer fleksible finansieringsløsninger enn det tradisjonelle aksjekapital eller banklån kan tilby.

Kapitalstruktur og risikofordeling

Betydningen av kapitalstruktur

Selskapets kapitalstruktur – fordelingen mellom egenkapital og fremmedkapital – har betydning utover det rent finansielle. I større selskaper brukes kapitalstrukturen bevisst som et styringsverktøy.

Tradisjonelt har det vært antatt at en høy grad av egenkapitalfinansiering i selskaper med spredt eierskap vil redusere aksjeeiernes muligheter til å kontrollere ledelsen. En høyere gjeldsandel vil derimot gi ledelsen mindre handlefrihet og øke presset på den til å foreta gode investeringer.

Disse strategiske overveielsene er særlig relevante for større selskaper, typisk børsnoterte selskaper. I mindre aksjeselskaper, spesielt ved oppstart av ny virksomhet, er det ofte praktiske begrensninger som avgjør kapitalstrukturen – det kan være vanskelig å skaffe aksjekapital, noe som tvinger frem en større andel fremmedkapital, ofte kombinert med personlige garantier fra aksjeeierne.

Selskapsform og finansieringsmuligheter

Den praktiske realiteten er at heftelsesform, kapitalkrav og finansiering henger tett sammen, men sammenhengen er ikke alltid entydig:

• En bank kan i noen tilfeller være mer komfortabel med å gi lån til et ansvarlig selskap uten egenkapital, men med solide deltakere med personlig ansvar, enn til et aksjeselskap med en mindre aksjekapital og uten ytterligere egenkapital.

• I ansvarlige selskaper uten egenkapital (innskudd) må virksomheten finansieres ved fremmedfinansiering. Kreditorer vil da vurdere både selskapets inntjeningspotensial og deltakernes privatøkonomi, siden deltakerne hefter personlig, direkte og ubegrenset.

• I aksjeselskaper er det svært vanlig at banker krever personlige garantier fra aksjeeierne ved lån til selskaper med lav egenkapital eller høy risiko, noe som i praksis undergraver aksjeeiernes begrensede ansvar.

Egenkapital og fremmedkapital: Juridiske definisjoner og betydning

Egenkapital

Selv om det ikke finnes noen legaldefinisjon av betegnelsen egenkapital i aksjelovgivningen, bygger både aksjeloven/allmennaksjeloven og regnskapsloven på et alminnelig anerkjent syn:

Egenkapital = Eiendeler - Gjeld

Egenkapitalen er altså et uttrykk for verdien av selskapets eiendeler fratrukket selskapets gjeld. Siden egenkapitalen er lik den regnskapsmessige nettoformuen, kan den som følge av selskapets drift bli lavere enn aksjekapitalen, og den kan til og med være negativ.

Inndeling av egenkapitalen

Regnskapsloven deler egenkapitalen inn i to hovedkategorier:

1. Innskutt egenkapital: Kapital som er skutt inn av eierne ved stiftelsen eller senere (ved kapitalforhøyelse)

2. Opptjent egenkapital: Kapital som er opptjent som et resultat av selskapets drift

Denne sondringen har primært regnskapsmessig betydning ved at den gjør det lettere å lese regnskapet, men den har ikke direkte rettslig betydning i aksjelovgivningen.

Egenkapitalen som rettsfaktum

I aksje- og allmennaksjeloven har egenkapitalen betydning som rettsfaktum, noe som påvirker selskapets handlefrihet i flere sammenhenger:

1. Utdelinger fra selskapet: Egenkapitalen danner grunnlaget for utdelinger til aksjeeierne i form av utbytte. Kun den såkalte "frie egenkapitalen" (egenkapital som overstiger den bundne egenkapitalen) kan utdeles.

2. Forvaltning og drift av selskapet: Aksjeloven/allmennaksjeloven § 3-4 krever at selskapets egenkapital og likviditet til enhver tid skal være forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet.

3. Handleplikt ved lav egenkapital: Dersom egenkapitalen ikke oppfyller forsvarlighetskravet, plikter styret å "straks behandle saken" og foreslå tiltak, eventuelt oppløsning av selskapet hvis situasjonen ikke kan reddes.

Ved vurderingen av om egenkapitalen er forsvarlig, er det den reelle egenkapitalen som er avgjørende, ikke nødvendigvis den balanseførte. Dette er særlig relevant i tilfeller hvor selskapets eiendeler har steget i verdi siden ervervet, noe som kan medføre at den reelle egenkapitalen overstiger den balanseførte.

Fremmedkapital

Fremmedkapitalen uttrykker selskapets gjeld, uansett hvordan den har oppstått. Dette inkluderer lån eller kreditt fra banker, finansieringsinstitusjoner, deltakerne selv eller andre. Fremmedkapitalen er i regnskapsmessig forstand de forpliktelsene selskapet har overfor eksterne parter.

Selskapets balanse

I årsregnskapet gjøres eiendeler på den ene siden og egenkapital og gjeld på den andre siden opp hver for seg:

• Eiendeler (aktivasiden): Formuesgoder som tilhører selskapet

• Egenkapital og gjeld (passivasiden): Selskapets finansiering, både egenfinansiering og fremmedfinansiering

Summen av verdien av eiendeler på den ene siden og verdien av egenkapital og gjeld på den andre skal regnskapsmessig alltid være lik, derav ordet "balanse".

Skillet mellom bunden og fri egenkapital

Et grunnleggende prinsipp i aksjeselskapsretten er skillet mellom bunden og fri egenkapital, som går som en rød tråd gjennom aksje- og allmennaksjelovens regler om kapitalanvendelse.

Bunden egenkapital

Den bundne egenkapitalen består av:

• Aksjekapitalen

• Fond for urealiserte gevinster og fond for vurderingsforskjeller

Aksjeeierne er avskåret fra å råde fritt over den bundne egenkapitalen. Dette er et sentralt element i kreditorvernet i aksjeselskapsretten.

Fri egenkapital

Den frie egenkapitalen er den delen av egenkapitalen som overstiger den bundne egenkapitalen. Denne kan aksjeeierne under visse forutsetninger disponere over.

Aksje- og allmennaksjeloven oppstiller en rekke regler som krever at visse disposisjoner bare kan foretas dersom selskapet har fri egenkapital, blant annet:

• Utdeling av utbytte

• Konsernbidrag

• Gaver fra selskapet

• Kreditt (lån) til aksjeeierne

• Erverv av og pant i egne aksjer

• Kapitalnedsettelse

Forskjeller mellom aksjeselskaper og ansvarlige selskaper

For ansvarlige selskaper finnes det ikke tilsvarende regler om bunden kapital. Der er det verken innskuddsplikt eller plikt til å binde kapital i selskapet. Deltakerne kan fritt disponere over selskapets egenkapital, men hefter da til gjengjeld personlig for selskapets forpliktelser.

Konklusjon

Finansiering av selskaper er et komplekst område hvor juridiske, økonomiske og strategiske hensyn spiller sammen. Valg av finansieringskilder og sammensetning av kapital har betydning for både selskapets fleksibilitet, aksjeeiernes kontroll, kreditorenes sikkerhet og selskapets vekstmuligheter.

De rettslige rammene for finansiering varierer betydelig mellom aksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Mens aksjeselskaper er underlagt et omfattende regelverk om kapitalinnskudd, kapitalbinding og begrensninger i kapitalanvendelsen, har ansvarlige selskaper større fleksibilitet, men til gjengjeld ubegrenset ansvar for deltakerne.

Ved valg av finansieringsløsninger må selskapets ledelse og eiere derfor ta hensyn til både de juridiske rammene og de praktiske konsekvensene av ulike kapitalstrukturer. Dette gjelder særlig for aksjeselskaper, hvor kapitalanvendelsen er underlagt betydelige restriksjoner gjennom skillet mellom bunden og fri egenkapital.