Selskapers rettssubjektivitet – Juridisk person, handleevne og gjennomskjæring

Et grunnleggende spørsmål i selskapsretten er om selskapet selv eller dets deltakere skal anses som subjekt for rettigheter, plikter og kompetanser. Dette handler om selskapets status som selvstendig juridisk person eller rettssubjekt. Spørsmålet har praktisk betydning for en rekke forhold, som hvem som kan inngå avtaler, opptre som part i rettssaker, forholde seg til offentlige myndigheter, og være subjekt for beskatning.

Denne artikkelen belyser konseptet om selskapers rettssubjektivitet i norsk rett, med særlig fokus på aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og ansvarlige selskaper. Artikkelen tar for seg det rettslige grunnlaget for selskapers status som juridisk person, og hvilken praktisk betydning dette har.

Det rettslige grunnlaget for selskapers rettssubjektivitet

Statusregel om rettssubjektivitet

I norsk selskapsrett er det etablert en klar statusregel om at både aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og ansvarlige selskaper er egne rettssubjekter – selvstendige juridiske personer. Denne statusregelen fungerer som et utgangspunkt når tolkningen av spesifikke rettsregler ikke gir klare svar.

Rettslig forankring for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper

For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper følger statusregelen av sikker ulovfestet rett, bekreftet og forutsatt i en rekke høyesterettsdommer. Dette kommer også indirekte til uttrykk gjennom aksjeloven og allmennaksjeloven § 2-20 første ledd, hvor det fremgår at selskapet etter registrering "som sådant" kan erverve rettigheter og pådra seg forpliktelser.

Dette innebærer at et registrert aksjeselskap eller allmennaksjeselskap kan:

• Inngå formuerettslige avtaler i eget navn

• Opptre som saksøker og saksøkt for domstolene

• Opptre som part overfor forvaltningsorganer

• Eie aktiva og være ansvarlig for passiva

Rettslig forankring for ansvarlige selskaper

For ansvarlige selskaper utledes statusregelen direkte av selskapsloven § 2-1, som fastslår at slike selskaper som alminnelig regel er selvstendige rettssubjekter. Dette innebærer at også ansvarlige selskaper kan innta formuerettslige og prosessrettslige posisjoner i eget navn.

Rettssubjektiviteten for ansvarlige selskaper står ikke i motsetning til at deltakerne har et ubegrenset personlig ansvar for selskapets forpliktelser. De to aspektene – selskapets status som rettssubjekt og deltakernes ansvar for selskapets forpliktelser – er separate spørsmål.

Rettssubjektivitetens relativitet

Konkret tolkning før anvendelse av statusregelen

Selv om hovedregelen er at selskaper er selvstendige rettssubjekter, er det viktig å merke seg at denne statusregelen ikke er absolutt. Det må foretas en konkret tolkning av rettsreglene før man hviler seg på hovedregelen.

Dette innebærer at selskapers rettssubjektivitet kan være relativ – et selskap kan være et selvstendig rettssubjekt i noen sammenhenger, men ikke i andre. Dette kalles også for den relative rettssubjektivitetslæren.

Eksempler på unntak fra hovedregelen

Et klassisk eksempel på rettssubjektivitetens relativitet er skattereglene for ansvarlige selskaper. Selv om ansvarlige selskaper tradisjonelt har vært ansett som selvstendige rettssubjekter i formuerettslig sammenheng, har de samtidig blitt ansett som uselvstendige rettssubjekter i skatterettslig sammenheng. Det har dermed vært deltakerne, og ikke selskapet selv, som har vært skattesubjekter.

Dette illustrerer at et selskaps status som rettssubjekt kan variere avhengig av hvilken rettslig sammenheng vi befinner oss i.

Identifikasjon og gjennomskjæring

Når selskap og aksjeeier kan identifiseres

I aksjeselskapsretten reiser det seg i enkelte sammenhenger spørsmål om hvorvidt selskap og aksjeeier kan identifiseres, og om gjennomskjæring av selskapsformen. Dette er særlig aktuelt når selskapsformen brukes på en måte som fremstår som et misbruk eller en omgåelse av regler.

I slike situasjoner kan domstolene unntaksvis se bort fra selskapet som selvstendig rettssubjekt og i stedet identifisere selskapet med dets eiere. Dette omtales ofte som "ansvarsgjennombrudd" eller "gjennomskjæring av selskapsformen".

Høy terskel for gjennomskjæring

Norske domstoler har generelt vist tilbakeholdenhet med å akseptere gjennomskjæring. Høyesterett har uttalt at det skal mye til før en slik identifikasjon kan foretas, siden det vil rokke ved et grunnleggende prinsipp i selskapsretten – prinsippet om ansvarsbegrensning.

Gjennomskjæring kan imidlertid være aktuelt i tilfeller der:

• Selskapsformen er misbrukt på en utilbørlig måte

• Det foreligger et betydelig underkapitalisert selskap

• Det er en sammenblanding av selskapets og eiernes økonomiske forhold

• Andre særlige omstendigheter tilsier at selskapet og eierne bør identifiseres

Praktisk betydning av rettssubjektiviteten

Selskapets partsevne

En umiddelbar konsekvens av at selskaper anses som selvstendige rettssubjekter, er at de har partsevne i prosessuell forstand. Dette innebærer at selskapet selv, og ikke dets deltakere, kan opptre som part i rettssaker.

For selskaper med mange deltakere (typisk aksjeselskaper) ville det være svært upraktisk om alle deltakerne måtte opptre som parter i rettssaker som angår selskapet. Selskapsformen gjør det mulig for selskapet å opptre som en enhet utad.

Konsekvenser for selskapets formuesforhold

Statusregelen om at selskaper er selvstendige rettssubjekter innebærer også at selskapet har sin egen formue, atskilt fra deltakernes formuer. Dette har betydning for:

• Selskapets kreditorer, som kan søke dekning i selskapets formue

• Deltakernes kreditorer, som i utgangspunktet ikke kan søke dekning i selskapets formue

• Salg og andre disposisjoner over selskapets eiendeler, som må foretas av selskapet (gjennom dets organer) og ikke av den enkelte deltaker

Selskapsrettslig handleevne

Som selvstendig rettssubjekt har selskapet handleevne, men må nødvendigvis handle gjennom fysiske personer. Selskapets handleevne utøves gjennom dets organer (generalforsamling, styre, daglig leder) og representanter som handler på selskapets vegne.

Dette systemet med organer og representasjon sikrer at selskapet kan fungere i rettslig sammenheng, selv om det ikke er en fysisk person.

Konklusjon

Den klare hovedregelen i norsk rett er at både aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og ansvarlige selskaper er selvstendige juridiske personer.

Samtidig er det viktig å erkjenne rettssubjektivitetens relativitet – spørsmålet må vurderes konkret for hver enkelt rettsregel. I enkelte tilfeller kan det også være grunnlag for å se bort fra selskapets status som selvstendig rettssubjekt gjennom gjennomskjæring eller ansvarsgjennombrudd.

Forståelsen av selskapet som juridisk person representerer en balanse mellom praktiske behov i næringslivet og grunnleggende rettslige prinsipper. Den gir selskaper den nødvendige rettslige statusen til å fungere effektivt i samfunnet, samtidig som den anerkjenner at selskaper til syvende og sist er menneskelige konstruksjoner som må handle gjennom fysiske personer.