7. apr. 2025
Samværsrett etter omsorgsovertakelse – rettslige rammer og barnets beste
Når barnevernet overtar omsorgen for et barn, oppstår spørsmålet om samvær mellom barnet og foreldrene. Samværsretten er både en rettighet for barnet og for foreldrene, og den har forankring i både menneskerettigheter og verdigrunnlag. Samtidig må samværet utformes på en måte som er til barnets beste og ivaretar barnets behov for beskyttelse og utvikling.
Rettslig grunnlag for samværsretten
Barn og foreldre har som hovedregel rett til samvær og kontakt med hverandre, også når barnet er tatt under omsorg av barnevernet. Dette følger av barnevernloven § 7-1, FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 og implisitt av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8.
Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 fastslår at barnets rett til samvær med sine foreldre er en menneskerettighet for barnet, men med forbehold om at retten bare gjelder hvis den ikke er i strid med barnets beste:
"Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste."
EMK artikkel 8 nr. 1 om retten til respekt for familielivet omfatter vern av retten til personlig kontakt mellom barn og foreldre, også når barnet er under offentlig omsorg.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har uttrykt det slik i en rekke saker:
"The mutual enjoyment by parent and child of each other's company constitutes a fundamental element of family life. Furthermore, the natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the child is taken into public care."
Samværsretten bygger på et verdigrunnlag om at forholdet mellom barn og foreldre ikke bør opphøre selv om de ikke bor sammen. Den bygger også på det biologiske prinsipp.
Samværsregulering som inngrep i familielivet
For at barneverns- og helsenemnda skal kunne regulere samværet, er forutsetningen at det er truffet et vedtak om omsorgsovertakelse. Når det er truffet slikt vedtak, skal nemnda fastsette samvær mellom barnet og foreldrene. Nemnda kan sette vilkår for samværet, herunder bestemme at det skal føres tilsyn under samværet.
Regulering av samværet regnes som et ytterligere inngrep i retten til respekt for familielivet ved siden av omsorgsovertakelsen. De overordnede vilkårene for inngrep i familielivet i form av samværsregulering er de samme som for andre inngrep. Et inngrep må være i samsvar med loven, ha et legitimt formål og være nødvendig (forholdsmessig) ut fra nærmere angitte formål.
EMD har i de siste årene behandlet en rekke saker som helt eller delvis berører samværsspørsmålet, og har trukket opp ganske klare retningslinjer for hvordan EMK skal forstås og praktiseres. I alle sakene har det vært enighet om at den norske barnevernsloven tilfredsstilte kravene til lovhjemmel, og at staten hadde legitime grunner for å gripe inn i familielivet, det vil si å beskytte barnets rettigheter og friheter. Det springende punktet har vært om inngrepet var forholdsmessig.
Samværsfastsettelsen – en konkret vurdering
Det fremgår uttrykkelig av barnevernloven at nemndas vedtak skal baseres på en konkret vurdering. Loven synliggjør hvilke hovedhensyn som skal være styrende for samværsfastsettelsen. Det skal blant annet tas hensyn til:
Barnets behov for beskyttelse
Barnets utvikling
Barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg
Samvær skal være til barnets beste.
Ingen standardnorm
At samvær skal fastsettes konkret ut fra de spesielle omstendighetene i saken, og at det ikke kan oppstilles noen standardnorm, har lenge vært det riktige rettslige utgangspunktet. Høyesterett har i HR-2020-662-S uttalt:
"Som jeg har fremhevet, kan det ikke på grunnlag av norsk rettspraksis oppstilles en slags standardnorm for hvor mye samvær som skal fastsettes. Dette er i god overensstemmelse med EMK artikkel 8. Avgjørelser fra EMD viser at det må foretas en konkret vurdering der de hensynene som jeg har pekt på, trekkes inn."
Etter loven av 1992 hadde det over lang tid utviklet seg en praksis med at fylkesnemnda/domstolene uttrykkelig fastsatte minimumssamvær, og at barnevernstjenesten kunne fastsette mer omfattende samvær hvis forholdene tilsa det. En undersøkelse fra 2020 viste at "praksis slik den fremkommer av vedtakene, tenderer til en sjablonmessig fastsettelse av et minimum, som verken gjenspeiler foreldrene faktiske samværskompetanse eller barnets særlige behov for beskyttelse på vedtakstidspunktet."
Dette har imidlertid endret seg. En undersøkelse foretatt av Alvik av praksis etter mars 2020, det vil si etter at Høyesterett avsa sine dommer i storkammer, viser at både fylkesnemndene og lagmannsrettene foretar mer konkrete og grundigere vurderinger i samværssaker. Undersøkelsen viser også at det generelt sett er en viss økning i det fastsatte samværet mellom barn og foreldre, og omfanget varierer en hel del.
Målet om gjenforening
Både etter barnevernsloven og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå en gjenforening av barn og foreldre. En omsorgsovertakelse er derfor i utgangspunktet midlertidig. Staten har en positiv plikt til å arbeide aktivt for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Samvær kan i denne forbindelsen være et helt sentralt virkemiddel.
EMD anser at gjenforening som utgangspunkt også vil være til barnets beste. Likevel kan målet fravikes under tre ulike forutsetninger:
Hvis foreldrene fremtrer som spesielt uegnede – "particularly unfit"
Hvis opprettholdelse av gjenforeningsmålet kan skade barnets helse og utvikling
Hvis det har gått betydelig tid, slik at barnets behov for stabilitet i en eventuell ny familie må respekteres
Så lenge gjenforeningsmålet består, må staten tilrettelegge for dette. Likevel må man i den konkrete vurderingen av samværet se hen til bakgrunnen for og formålet med omsorgsovertakelsen og hvilken tidshorisont man opererer med i saken. Samvær skal ikke fastsettes slik at det motarbeider det barnevernstjenesten ønsker å oppnå med omsorgsovertakelsen.
Forhold ved barnet
Hvis man skal treffe vedtak ut fra hensynet til barnets beste, må forhold ved det barnet saken dreier seg om, være sentrale i vurderingen. Behovet for beskyttelse kan ha sammenheng både med forhold hos foreldrene og hvordan de har utøvet omsorgen, og forhold hos barnet. Det skal foretas konkret vurdering i hver enkel sak.
I vurderingen av barnets behov må man trekke inn:
Barnets alder
Ressurser og styrke
Problemer, sykdom og sårbarhet
Reaksjoner på bruddet med foreldrene
Reaksjoner – eller forventede sådanne – på samværet
Å sikre barnet en trygg og god relasjon til fosterhjemmet er også et viktig hensyn. Høyesterett viser til at fosterforeldrene har en viktig oppgave i å legge til rette for samvær og å trygge barnet etter gjennomført samvær.
Barnets eget syn skal også være en sentral faktor i disse sakene. Samvær berører barnets dagligliv direkte, og dermed blir det viktig at barnet får muligheten til å uttale seg om dette, og ikke minst medvirke til det mer detaljerte innholdet, som tid, sted, hvem som skal være til stede, osv.
Forhold ved foreldrene
De forholdene og den svikten som fører til at omsorgen blir overtatt, er åpenbart også relevant ved avgjørelsen av samværsspørsmålet. Det er likevel to ulike spørsmål, og selv om foreldrene ikke kan ha omsorgen fullt ut for barnet, kan samværsspørsmålet stille seg annerledes.
Omsorgssvikten kan arte seg på forskjellige måter. Selv om foreldrene er umodne, har en psykisk utviklingshemming eller er fysisk syke, og av den grunn ikke kan gi barnet tilfredsstillende omsorg, kan det likevel være positivt for barnet å ha samvær med dem. Økonomiske problemer, dårlige boforhold, sviktende nettverk og lignende inngår som elementer i en del saker. Dette er i seg selv ikke momenter som tilsier begrenset samvær, men det er likevel slik at samværet må foregå under betryggende forhold.
Rusmisbruk og/eller psykiske lidelser hos foreldrene er i større grad forhold som tilsier begrensninger i samværet. Ved fare for mishandling eller seksuelle overgrep og der barnet har angst for å møte foreldrene, kan det bare være samvær dersom det kan utøves på en måte hvor barnet kan trygges.
Tilknytningsforhold og erfaringer fra tidligere samvær
Når barneverns- og helsenemnda treffer sin første avgjørelse om omsorgsovertakelse, er det lite erfaringsgrunnlag å bygge på når det gjelder samvær. Unntak gjelder hvis barnet har vært frivillig plassert en tid før omsorgsovertakelsen. Når saken går videre til domstolene, vil tiden gå, og det opparbeides erfaringer som vil ha betydning for avgjørelsen.
Barnets reaksjoner på samværet – eller forventede sådanne – må klart nok inngå som et sentralt moment ved den skjønnsmessige vurderingen av omfanget. Et spørsmål som kan stilles, er hvem som er informanter når det gjelder barnets reaksjoner. Fosterforeldre har helt klart en viktig rolle her, men Høyesterett understreker at myndighetene "bør etter omstendighetene være forsiktige med å bygge på opplysninger kun fra fosterforeldrene."
Samvær som støtter en positiv utvikling hos barnet, vil være av det gode, mens et samvær som bryter ned og hemmer en positiv utvikling, vil måtte begrenses.
Sterkt begrenset eller nektet samvær
Bare når det foreligger sterke og spesielle grunner, kan barneverns- og helsenemnda bestemme at samvær skal begrenses sterkt eller falle helt bort. Nektelse av samvær må være nødvendig ut fra formålet å beskytte barnet. EMD sier det slik i Case of Strand Lobben and Others v. Norway:
"Such measures should only be applied in exceptional circumstances and could only be justified if they were motivated by an overriding requirement pertaining to the child's best interests."
Det innebærer at lovens utgangspunkt om samværsrett medfører at en varig eller langsiktig omsorgsovertakelse ikke i seg selv er tilstrekkelig til å nekte samvær.
I tillegg til risiko for vold, seksuelle overgrep, foreldrenes rusatferd og forhold knyttet til psykiske lidelser hos foreldrene, vil også en reell kidnappingsfare være en legitim grunn til å nekte samvær.
Samvær under tilsyn
Tilsyn utgjør vanligvis en mellomløsning i tilfeller hvor man finner at hensynene ikke er sterke nok til å nekte samvær, men hvor det likevel er nødvendig med kontrolltiltak under samværet. Barnevernsloven gir nå hjemmel for at nemnda kan sette vilkår for samværet, herunder bestemme at det skal føres tilsyn under samværet.
Tilsyn er et ganske strengt vilkår og innebærer et ytterligere inngrep i familielivet, både overfor barnet og foreldrene. Det innebærer en overvåkning som kan virke hemmende på det naturlige samværet mellom barn og foreldre. Kravet for å fastsette tilsyn er at det er nødvendig i den konkrete saken, og det må ha et klart definert formål.
Etter EMDs praksis skal permanent tilsyn bare pålegges hvis det foreligger "special grounds". Tilsyn må skyldes at det er noe som hefter ved den som skal utøve samværet og/eller ved situasjonen rundt samværet, som gjør at det ikke er trygt for barnet å være alene sammen med vedkommende.
Andre kontaktformer
I tillegg til det direkte samværet kan det, avhengig av barnets alder, være aktuelt for barn og foreldre å ha andre former for kontakt. Tradisjonelt har brev- og telefonkontakt vært et eget tema. Den stadig økende bruken av mobiltelefoner og datamaskiner, også blant helt små barn, muliggjør ulike former for kontakt gjennom sosiale medier.
I barnevernsloven er det nå en egen bestemmelse om at nemnda kan fastsette begrensninger i annen kontakt mellom barn og foreldre på samme vilkår som for det fysiske samværet. Både samværsrettens verdigrunnlag og de nærmere konkrete momentene vil gjelde både ved vurderingen av det direkte fysiske samværet og ved andre kontaktformer.
Telefon- og nettkontakt må reguleres ut fra de samme kriteriene som gjelder for vanlig fysisk samvær, med krav om hjemmel, legitimt formål og forholdsmessighet og med barnets beste som et avgjørende hensyn.
Samvær med andre enn foreldrene
Samvær for andre som har ivaretatt omsorgen, eller som barnet har nær tilknytning til
Retten til respekt for familielivet omfatter i sin kjerne forholdet mellom barn og foreldre, men også andre nære relasjoner er vernet. I utgangspunktet er det bare barn og foreldre som har en direkte rett til samvær med hverandre etter loven. Men visse andre relasjoner kan etter en konkret vurdering kreve at barneverns- og helsenemnda tar stilling til spørsmålet om retten til samvær med barnet.
Dette gjelder for det første personer som har ivaretatt omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen. Disse kan kreve at barneverns- og helsenemnda avgjør om de skal ha rett til samvær med barnet, og hvor omfattende samværsretten skal være.
Andre som barnet har en nær tilknytning til, kan kreve at nemnda avgjør om de skal ha rett til samvær med barnet, dersom ett av to vilkår er oppfylt:
En av eller begge foreldrene er døde.
Det er fastsatt at barn og foreldre ikke skal ha samvær eller svært begrenset samvær.
Samvær og kontakt med søsken og andre nærstående
For mange barn har forholdet til søsken og besteforeldre stor betydning. Barnevernsloven § 7-5 regulerer barnets samvær og kontakt med søsken og andre nærstående. Denne bestemmelsen er formulert som en pliktbestemmelse for barnevernstjenesten og ikke som en rettighetsbestemmelse for barnet eller andre.
Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan "opprettholde og styrke bånd" til sine søsken og andre nærstående. Med søsken menes både hel-, halv-, ste- og adoptivsøsken. Andre nærstående kan eksempelvis være en steforelder eller samboer til barnets mor eller far, eventuelt besteforeldre, tanter, onkler eller tidligere fosterforeldre.
Vilkårene for at barnevernstjenesten skal ha en slik "sørge for"-plikt, er at både søsken og andre må ha hatt et etablert familieliv med barnet, og at de har etablert nære personlige bånd til barnet. I tillegg er det et vilkår at samvær skal være til barnets beste.
Samværsplan
Etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, plikter barnevernstjenesten å utarbeide en nærmere plan for samværet. Denne skal utarbeides i samarbeid med foreldrene, og barnet har rett til å medvirke også i denne sammenhengen.
Barn ser ut til å være opptatt av nettopp den nærmere gjennomføringen av samværene, hvem som er til stede, hvor de foregår, og hva man gjør under samværene. Samværsplanen skal jevnlig vurderes, og poenget med å bruke plan som verktøy fremfor å treffe vedtak er å åpne for fleksible og godt tilpassede løsninger.
En videre hensikt med bestemmelsen er å synliggjøre og understreke viktigheten av at samværsforholdet følges opp på en god måte. Barnevernstjenesten skal tilrettelegge for at samværene kan fungere bra, og hvis de ikke fungerer, må det foretas justeringer, eller man må prøve ut alternative løsninger. Svaret på dårlig fungerende samvær er altså ikke nødvendigvis at samværet begrenses eller kuttes helt.
Avslutning
Samværsretten er en viktig rettighet for både barn og foreldre, også etter at barnevernet har overtatt omsorgen. Den er forankret i menneskerettigheter og bygger på et verdigrunnlag om at forholdet mellom barn og foreldre ikke bør opphøre selv om de ikke bor sammen. Samtidig må samværet utformes på en måte som er til barnets beste og ivaretar barnets behov for beskyttelse og utvikling.
Norsk rett har gjennomgått en utvikling de senere årene, delvis påvirket av dommer fra EMD, og samvær fastsettes nå ut fra en mer konkret og grundig vurdering av det enkelte barns situasjon og behov. Standardiserte løsninger er forlatt til fordel for en mer individualisert tilnærming, noe som er i tråd med både barnevernloven og internasjonale menneskerettigheter.
