Samværsrett etter barneloven – barns og foreldres rettigheter

Samværsrett er en grunnleggende rettighet både for barn og foreldre når foreldrene ikke bor sammen. Barneloven bygger på prinsippet om at det er verdifullt for barn å ha kontakt med begge foreldre, og samværsretten er utformet for å ivareta denne viktige relasjonen. Artikkelen gjennomgår hovedregler, omfang og utfordringer knyttet til samværsrett.

En rett for barnet og for foreldrene

Både FNs barnekonvensjon og barneloven bygger på synet om at samvær mellom barn og foreldre som utgangspunkt er viktig og verdifullt. Barneloven fastslår at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg, og foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.

Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, har en lovfestet rett til samvær med barnet, med mindre noe annet blir avtalt eller fastsatt. Det er også fastslått i loven at barnet har krav på omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet under samværet.

Barnets rettighet er imidlertid av en annen karakter enn foreldrenes. Barnet er ikke part i en eventuell samværskonflikt og kan ikke gå til sak for å få samværet endret eller tvangsfullbyrdet. Barn har imidlertid en uttalerett når det gjelder samværsspørsmål.

Samværsrettens omfang

Verken barneloven eller barnekonvensjonen angir presist hvor omfattende samværet skal være. Foreldrene kan selv avtale omfanget av samværet basert på hva de mener er best for barnet. Blir de ikke enige, kan saken bringes inn for domstolen, som da avgjør spørsmålet ut fra hensynet til barnets beste.

Ved avgjørelse om samværets omfang skal det blant annet legges vekt på:

• Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt

• Barnets alder

• Barnets tilknytning til nærmiljøet

• Reiseavstanden mellom foreldrene

• Hensynet til barnet ellers

Barneloven definerer "vanlig samværsrett" som samvær en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Denne definisjonen er imidlertid bare veiledende, og det står foreldrene fritt å avtale en ordning som passer bedre for deres familie.

Høyesterett har uttrykkelig fastslått at vanlig samvær ikke er lovens utgangspunkt. Vurderingen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet i det enkelte tilfelle.

Begrensninger i samværet

Det kan i noen tilfeller være nødvendig å begrense samværet. Hvis samvær ikke er til det beste for barnet, skal samvær nektes. Dette er særlig aktuelt i situasjoner hvor:

• Barnet kan risikere å bli utsatt for vold eller overgrep

• Det foreligger høyt konfliktnivå mellom foreldrene

• Samværet virker sterkt opprivende på barnet

• Det foreligger kidnappingsfare

Domstolen kan også sette vilkår for samværet, for eksempel at det skal finne sted under tilsyn av en tredjeperson. Ved lovendring har retten fått hjemmel til å pålegge barnevernstjenesten eller departementet å oppnevne tilsynsperson. Det skilles mellom "beskyttet tilsyn" og "støttet tilsyn", hvor førstnevnte innebærer en beskyttelse av barnet under samværet, mens sistnevnte handler om støtte og veiledning.

En person som har kontaktforbud etter straffeloven eller straffeprosessloven, kan ikke ha samvær med barnet, med mindre kontakt- eller besøksforbudet åpner for det.

I tilfeller der barnet bor på sperret adresse sammen med en forelder, har Høyesterett fastslått at vedtak om adressesperre ikke automatisk utelukker samvær, men det skal mye til for at samvær i en slik situasjon kan anses å være til barnets beste.

Gjennomføring av samværet

Henting, bringing og reisekostnader

Er foreldrene ikke blitt enige om noe annet, er det samværsforelderen som har ansvaret for å hente og bringe barnet. Bostedsforelderen kan i en avgjørelse om samvær også bli pålagt å medvirke, særlig hvis dette er en forutsetning for at samværet kan gjennomføres.

Reisekostnader ved samvær skal som hovedregel deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres. Dersom særlige grunner gjør det rimelig, kan retten fastsette en annen fordeling. Utgiftene som skal deles omfatter barnets reise, nødvendige utgifter foreldrene har til å hente eller bringe barnet, og samværsforelderens egen reise når samværet skal skje der barnet bor.

Varslingsplikt ved flytting

En viktig regel er at dersom en av foreldrene skal flytte, og det er avtalt eller fastsatt samvær, har vedkommende plikt til å varsle den andre minst tre måneder før flyttingen skal skje. I tillegg er det innført en meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om flyttingen.

Brudd på varslingsplikten kan få betydning ved den rettslige behandlingen av barnets bosted, selv om dette alene ikke kan få konsekvenser i strid med hva som er best for barnet. Høyesterett har lagt til grunn at unnlatt varsling kan inngå som ett av flere momenter i vurderingen av hva som er best for barnet.

Samværsrett for andre enn foreldrene

Samværsretten gjelder i utgangspunktet mellom barn og foreldre, men barneloven har også regler om samværsrett for andre i bestemte situasjoner:

1. Når én eller begge foreldre er døde, kan slektningene til barnet eller andre som er nær knyttet til barnet kreve at retten fastsetter om de skal ha samværsrett.

2. Når en av foreldrene er nektet samvær, kan vedkommende kreve at domstolen tar stilling til om hans eller hennes foreldre (altså barnets besteforeldre) skal ha samværsrett.

Høyesterett har også i særlige tilfeller fastsatt samværsrett mellom et barn og en person som ikke er barnets biologiske forelder, basert på retten til respekt for familielivet etter EMK artikkel 8.

Problemer med gjennomføringen av samværet

Samværet går ikke alltid knirkefritt for seg. To sentrale problemområder er når bostedsforelderen hindrer samværet, og når samværsforelderen ikke stiller opp til samvær.

Ved manglende samvær på grunn av hindringer fra bostedsforelderen, finnes det regler om tvangsfullbyrdelse. Det kan fastsettes en stående tvangsbot som påløper med et nytt beløp for hver gang samværsretten hindres. Samværssabotasje kan også føre til at spørsmålet om hvor barnet skal bo, tas opp til ny vurdering.

Hvis samværsforelderen unnlater å stille opp til samvær, finnes det ingen direkte sanksjonsmuligheter. Den voksne har ingen rettslig samværsplikt som motsvarer barnets samværsrett. Omfanget av samvær har imidlertid betydning for beregningen av barnebidrag, og den som har lite samvær, må betale mer bidrag.

Oppsummering

Samværsretten er en viktig rettighet som skal sikre at barn opprettholder kontakt med begge sine foreldre når disse ikke bor sammen. Loven og rettspraksis legger til grunn at dette som utgangspunkt er til barnets beste, men at begrensninger kan og skal settes der barnets beste tilsier det. Det sentrale hensynet for alle avgjørelser om samvær er hva som er best for det enkelte barn i den konkrete situasjonen.