Felles foreldreansvar – regler, rettigheter og avgjørelser etter barneloven

Felles foreldreansvar er i dag hovedregelen for foreldre i Norge, uavhengig av samlivsform. Barnelovens regler leder i de fleste tilfeller til at barnets foreldre har foreldreansvaret sammen. Dette gjelder spesielt når foreldrene bor sammen, men også i mange tilfeller når foreldrene bor hver for seg – enten som følge av lovens utgangspunkt for barn født etter 1. januar 2020, reglene om fortsatt felles ansvar ved samlivsbrudd, eller gjennom avtale eller rettslig avgjørelse.

Når foreldrene bor sammen

Når foreldrene bor sammen, innebærer felles foreldreansvar at de forpliktelser og rettigheter som følger av foreldreansvaret, tilligger foreldrene i fellesskap. Barneloven § 30 første ledd slår fast at dersom foreldrene har felles foreldreansvar, skal de ta avgjørelsene sammen.

Rettslig sett tilligger ansvaret begge foreldrene med felles foreldreansvar, uavhengig av hvordan de velger å fordele det seg imellom i det daglige. Barneloven gir verken regler om oppdeling av ansvaret, om at den ene kan representere begge, eller om hvordan konflikter mellom foreldrene om utøvelsen av ansvaret skal løses. Det finnes heller ingen formelle tilbud om konfliktløsning innenfor rammene av det felles foreldreansvaret, med unntak av at domstolene kan ta stilling til flytting ut av landet.

Når foreldrene ikke bor sammen

Situasjonen blir mer komplisert når foreldrene har felles foreldreansvar, men ikke bor sammen. Siktemålet med felles foreldreansvar i slike tilfeller er at foreldrene skal være sammen om å treffe de viktigste avgjørelsene vedrørende barnet.

Selv om foreldreansvaret er felles, er loven konstruert slik at de rettigheter og forpliktelser som følger av barneloven § 30, bare gjelder fullt ut så langt den som har foreldreansvar også bor fast sammen med barnet. Dette innebærer at foreldreansvarets innhold blir begrenset for den som ikke bor sammen med barnet.

Tredeling av bestemmelsesretten

Når foreldrene har felles foreldreansvar, men ikke bor sammen, kan man snakke om en tredeling av bestemmelsesretten:

1. De største og viktigste avgjørelsene må tas av foreldrene i fellesskap

2. Vesentlige sider av omsorgen og større avgjørelser om dagliglivet tilligger den barnet bor fast sammen med

3. De mer dagligdagse spørsmålene tilfaller den som til enhver tid er sammen med barnet

Bostedsforelderens særlige rettigheter

Barneloven § 37 gir bostedsforelderen rett til å ta avgjørelser om "vesentlege sider av omsuta for barnet". Dette inkluderer uttrykkelig:

• Spørsmålet om barnet skal være i barnehage

• Hvor i landet barnet skal bo

• Andre større avgjørelser om dagliglivet

Dette henger ifølge forarbeidene sammen med den nære sammenhengen slike avgjørelser har til livet og arbeidssituasjonen til den forelder som bor sammen med barnet. Som eksempler på "større avgjørelser om dagliglivet" nevner forarbeidene spørsmål om fritidssysler, som valg av type aktiviteter i et idrettslag, skolefritidsordning og lignende.

Flytting innenlands og varslingsplikt

Flytting til et annet sted i landet er et spørsmål som kan ha stor betydning for forholdet mellom barnet og den andre forelderen. Likevel ligger denne avgjørelsen etter gjeldende rett hos bostedsforelderen. Dette har vært diskutert flere ganger, senest i NOU 2020: 14 Ny barnelov, hvor utvalgets flertall konkluderte med at flytting innenlands bør ligge inn under foreldreansvaret, altså kreve begge foreldres samtykke.

Selv om bostedsforelderen kan bestemme flytting, gjelder det en varslingsplikt. Med virkning fra 1. januar 2018 må den som vil flytte, varsle den andre forelderen tre måneder før flyttingen. I tillegg er det innført en meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om flyttingen.

Hva krever begge foreldres samtykke?

Avgjørelser som fortsatt hører inn under det felles foreldreansvaret, slik at også den som ikke bor fast sammen med barnet skal være med på avgjørelsen, fremgår bare i begrenset grad direkte av barneloven. Det kan imidlertid sluttes motsetningsvis fra § 37 at den som ikke bor sammen med barnet, har rett til å ta del i avgjørelser som går ut over det som gjelder vesentlige sider av omsorgen.

Eksempler på avgjørelser som krever samtykke fra begge med foreldreansvar:

• Flytting ut av landet

• Navneendring for barnet

• Utstedelse av pass

• Samtykke til adopsjon

• Samtykke til ekteskap for barn under 18 år

• Inn- og utmelding av trossamfunn for barn under 15 år

• Mer omfattende og alvorlig helsehjelp (med visse unntak)

Særlig om helsehjelp

For medisinsk behandling og undersøkelse er utgangspunktet at foreldrene med foreldreansvar skal samtykke til helsehjelp for barn under 16 år. Det gjøres imidlertid unntak for:

• Helsehjelp som regnes som ledd i den "daglige og ordinære omsorgen for barnet"

• Tilfeller hvor kvalifisert helsepersonell mener hjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade

I slike tilfeller er det tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker, og det er ikke noe krav om at det skal være bostedsforelderen.

Håndtering av uenighet

Ved felles foreldreansvar forutsettes det at foreldrene har vilje til å løse spørsmål og problemer selv. For de fleste avgjørelser finnes det ingen formelle konfliktløsningsmekanismer dersom foreldrene er uenige.

Det finnes imidlertid enkelte unntak:

• Uenighet om flytting ut av landet kan bringes inn for domstolene

• Uenighet om avgjørelser som hører inn under vergemålet (økonomiske forhold) kan bringes inn for statsforvalteren

• Uenighet om medisinsk behandling kan i noen tilfeller løses ved at helsepersonell anser behandlingen som nødvendig

Samlet sett stiller felles foreldreansvar store krav til samarbeid og kommunikasjon mellom foreldrene, særlig når de ikke bor sammen. Loven gir retningslinjer for fordeling av bestemmelsesretten, men forutsetter i stor grad at foreldrene selv finner løsninger til barnets beste.