Flytting og utenlandsreiser med barn – regler ved delt foreldreansvar

Barneloven regulerer foreldres adgang til å ta med barn ut av Norge gjennom to sentrale bestemmelser: § 40 om flytting og opphold utenfor landet, og § 41 om kortere utenlandsreiser. Dette skillet er avgjørende for å forstå hvilke regler som gjelder når foreldre med felles foreldreansvar ønsker å krysse landegrensen med barna sine.

Flytting ut av landet - krav om enighet

Ved felles foreldreansvar må begge foreldre samtykke til flytting ut av landet, jf. § 40 andre ledd. Har derimot en forelder foreldreansvaret alene, kan vedkommende flytte ut av landet med barnet uten den andres samtykke, jf. § 40 første ledd.

Loven har en vid forståelse av hva som regnes som flytting. Det omfatter også:

• Å ta opphold utover kortere utenlandsreiser

• Forlengelse av et utenlandsopphold

• Endring av utenlandsopphold (f.eks. å flytte til et annet land enn avtalt)

• Det at barnet etterlates i utlandet

For barn over tolv år gjelder et særkrav: barnet må selv samtykke dersom det skal flytte eller ta opphold uten noen som har del i foreldreansvaret, jf. § 40 tredje ledd.

Domstolens kompetanse i flyttesaker

Siden 2015 kan domstolene avgjøre spørsmål om flytting med barn ut av landet, uten å måtte endre selve foreldreansvaret, jf. § 56 første ledd. Dette gir domstolene mulighet til å behandle flyttespørsmålet som et selvstendig tema.

I HR-2019-1230-A behandlet Høyesterett en sak der en mor ønsket å flytte til Italia med barna på fem og seks år. Retten tok utgangspunkt i barnets beste-prinsippet (§ 48) og vurderte hvilket alternativ som best ville trygge barnas oppvekst og utvikling. Moren fikk medhold i at hun kunne flytte til Italia med barna, til tross for at faren hadde omfattende samvær og del i foreldreansvaret.

Kortere utenlandsreiser - større fleksibilitet

For kortere utenlandsreiser er reglene mer fleksible. Hovedregelen er at den som har del i foreldreansvaret kan ta barnet med på "stuttare utanlandsferder", jf. § 41 første ledd. Dette gjelder uavhengig av om barnet bor fast hos vedkommende eller om det er snakk om samvær.

Begrepet "stuttare utanlandsferder" betyr i hovedsak feriereiser. Rettspraksis indikerer at reiser som varer mer enn noen få uker, og opp mot et par måneder, normalt krever den andre forelderens samtykke.

Utreiseforbud ved risiko for ikke-retur

Når det er usikkert om barna vil komme tilbake etter en utenlandsreise, kan retten nedlegge utreiseforbud, jf. § 41 første ledd. Vilkåret er at det må foreligge en konkret og objektiv fare for at barnet ikke vil returnere.

Ved vurderingen legges det vekt på flere faktorer:

• Forelderens tilknytning til Norge

• Botid og språkkunnskaper

• Arbeid og boligsituasjon

• Konfliktnivået mellom foreldrene

• Konkrete reiseplaner (herunder returbilletter)

• Om reisemålet er et land Norge har utleveringsavtale med

Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at barnet ikke vil komme tilbake, men det må foreligge objektive holdepunkter for bekymringen.

Gjennomføring av utreiseforbud

Ved utreiseforbud kan barnets pass trekkes tilbake eller oppbevares hos den andre forelderen. Politiet kan nedlegge foreløpig utreiseforbud inntil retten har behandlet saken, jf. § 41 tredje ledd.

Særregler for foreldre uten foreldreansvar

Foreldre uten del i foreldreansvaret kan ikke reise ut av landet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret, jf. § 41 fjerde ledd. Hvis samtykke nektes uten god grunn, kan retten likevel gi tillatelse dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake.

Barn over tolv år må samtykke til reiser dersom de reiser med noen som ikke har del i foreldreansvaret, jf. § 41 femte ledd.

Oppsummering

Barnelovens regler om flytting og utenlandsreiser balanserer hensynet til barnets beste, foreldrenes rettigheter og forebygging av barnebortføring. Ved felles foreldreansvar kreves enighet om flytting, mens kortere feriereiser er tillatt for hver av foreldrene. Utreiseforbud kan nedlegges ved konkret risiko for at barnet ikke vil returnere til Norge.