Uaktsomhet i strafferetten: Prinsipper, grader og betydning

Uaktsomhet er en viktig skyldform i norsk strafferett som står i kontrast til forsett. Mens forsett forutsetter bevissthet om handlingens karakter eller følger, kan uaktsomhet foreligge når gjerningspersonen burde ha handlet annerledes, selv når vedkommende ikke nødvendigvis har hatt noen bevissthet om konsekvensene. Denne artikkelen gjennomgår uaktsomhetsbegrepets innhold, ulike former for uaktsomhet og anvendelsesområder i strafferetten.

Uaktsomhetsbegrepets innhold

Kjernen i uaktsomhetsbegrepet er objektiv: Den handlende har ikke opptrådt som en kyndig og omtenksom person ville ha gjort. Dette er imidlertid bare en foreløpig retningslinje som må utdypes nærmere. Mens forsettet defineres ved psykologiske kriterier – hva gjerningspersonen har tilsiktet eller forstått – bestemmes uaktsomheten ved sammenlikning med en norm for riktig opptreden.

Straffelovkommisjonen har foreslått følgende legaldefinisjon: «Uaktsomhet foreligger hos den som handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.»

Bevisst og ubevisst uaktsomhet

I strafferettslig teori skiller man mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet:

• Bevisst uaktsomhet foreligger når gjerningspersonen er klar over at han eller hun tar en risiko. En bilfører som presser seg frem i trafikken i svært stor fart for å nå et tog, mens vedkommende er engstelig for at det kan gå galt, handler bevisst uaktsomt.

• Ubevisst uaktsomhet foreligger når faremuligheten overhodet ikke er i gjerningspersonens tanker. En bilfører som er hensunket i egne tanker og ikke reagerer tilstrekkelig raskt når et barn løper ut i veien, utviser ubevisst uaktsomhet.

Psykologisk sett er disse to uaktsomhetsformene meget forskjellige. Bevisst uaktsomhet utgjør mangel på hensynsfullhet, mens ubevisst uaktsomhet representerer mangel på oppmerksomhet. I praksis er det imidlertid ikke alltid lett å trekke grensen mellom dem, og straffelovens uaktsomhetsbestemmelser rammer begge former på samme måte.

Grov og simpel uaktsomhet

Sondringen mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet faller ikke sammen med forskjellen mellom grov og simpel uaktsomhet:

• Grov uaktsomhet foreligger når det ifølge Høyesterett «må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».

• Simpel uaktsomhet omfatter mindre alvorlige tilfeller av uaktsomhet.

Som oftest vil bevisst uaktsomhet være mer klanderverdig enn ubevisst uaktsomhet. Men en bevisst uaktsomhet kan være unnskyldelig, og en ubevisst uaktsomhet kan være svært grov.

Enkelte straffebud krever grov uaktsomhet, men ellers har graden av uaktsomhet hovedsakelig betydning for straffutmålingen.

Uaktsomhetsbedømmelsen

Avgrensning mot forsett og den skyldfrie handling

Den bevisste uaktsomhet avgrenses oppad mot forsettet. Den nedre grense for forsettet er samtidig den øvre grense for uaktsomheten. For den ubevisste uaktsomhet er det ingen slik avgrensningsvanskelighet, da gjerningspersonen overhodet ikke har tenkt seg muligheten av det skadelige resultat.

Det som ofte volder vanskeligheter i praksis, er avgrensningen nedad mot den skyldfrie handling. Utgangspunktet er at man spør om handlingen er forsvarlig etter en alminnelig forstandig dom. En handling er ikke uaktsom bare fordi den medfører visse faremomenter. Selv om en bilfører er pinlig oppmerksom på faren for at et barn kan løpe ut i veien, blir vedkommende ikke ansvarlig hvis ulykken skjer når det er kjørt med moderat fart og i samsvar med trafikkreglene. Dette omtales som "den tillatte risiko".

På mange livsområder danner det seg mer bestemte vurderingsnormer, for eksempel normer for hvordan en bilist skal kjøre, en lege behandle pasienter, eller en håndverker utføre sitt arbeid. På enkelte områder kreves det særlig aktsomhet som også kan være fastlagt i spesielle sikkerhetsregler.

Sivilrettslig og strafferettslig uaktsomhet

Det er viktig å merke seg at kravene til aktsomhet er forskjellige i strafferetten og erstatningsretten. I erstatningsretten er spørsmålet hvem som skal bære skaden, og det kan være grunn til å legge vekt også på mindre uaktsomhet. I strafferetten bør derimot straffen begrenses til «de mere kvalificerede Tilfælde af Ligegyldighed, Letsindighed eller Tankeløshed».

Det kan derfor forekomme at en person blir frifunnet for straff, men likevel dømt til å betale erstatning. I tillegg kommer at beviskravet er forskjellig i de to relasjonene.

Subjektiv eller objektiv uaktsomhetsbedømmelse?

Et sentralt spørsmål er om uaktsomhetsbedømmelsen skal være subjektiv eller objektiv – skal det tas hensyn til gjerningspersonens individuelle egenskaper? Dette spørsmålet er komplisert og krever en nyansert tilnærming.

Det grunnleggende vilkår for ansvar er at handlingen står i strid med den objektive norm for forsvarlig opptreden. Men spørsmålet er om individuelle unnskyldningsgrunner kan føre til frifinnelse selv om det objektivt sett er begått en feil.

Noen viktige prinsipper:

1. Lokalkjennskap og kunnskap: Her må den enkelte bedømmes etter sin faktiske kunnskap, med mindre det kan bebreides vedkommende at han ikke har skaffet seg slik kunnskap.

2. Mangel på oppmerksomhet: Målestokken er som regel ens for alle. Det nytter ikke å påberope seg at man er en skjødesløs person.

3. Mangel på intelligens, erfaring, kaldblodighet, svekket syn/hørsel: Her blir målestokken i utgangspunktet subjektiv. Gjerningspersonen er straffri hvis han har gjort det så godt som han ut fra sine forutsetninger kunne.

4. Feilfordeling av oppmerksomhet: Dette bedømmes ofte som uaktsomhet, men dette er diskutabelt da det kan mangle grunnlag for den bebreidelse som bør være forutsetning for straff.

5. Selvforskyldt beruselse: Nedsettelse av ferdigheter på grunn av selvforskyldt beruselse vil det ikke bli tatt hensyn til.

Virksomhet som krever særlig kyndighet

En særlig vurdering gjelder tilfeller hvor en person frivillig har innlatt seg på en virksomhet som krever spesiell kyndighet, som bilkjøring eller minering. Hvis det i det hele er uaktsomt å innlate seg på virksomheten med de forutsetningene man har, blir man ansvarlig for eventuelle feil.

Men hvis personen ikke kan bebreides for å ha innlatt seg på virksomheten (som en lege som har bestått sine eksamener eller en bilist med gyldig førerkort), kan vedkommende som regel ikke holdes strafferettslig ansvarlig hvis det viser seg at kunnskaper eller ferdigheter ikke holder mål i en vanskelig situasjon. Dette illustreres i Rt. 1951 s. 1028, der en lastebilsjåfør ble frifunnet i en straffesak etter en feilberegning ved forbikjøring, selv om han sannsynligvis ville blitt dømt i en erstatningssak.

Aktsomhetskravet ved forskjellige typer straffebud

Aktsomhetskravet varierer ved forskjellige typer straffebud:

1. Integritetskrenkelser

Ved straffebud som retter seg mot skade på person eller ting (som uaktsomt drap eller uaktsomt skadeverk), må handlingen være uaktsom i relasjon til denne type skadefølge. For domfellelse for uaktsomt drap må det tilregnes gjerningspersonen som uaktsomhet at vedkommende ikke regnet med muligheten for dødsulykke.

Det må også foreligge årsakssammenheng mellom feilen og skaden. Det er ikke nok at en handling er uaktsom og at den faktisk har ført til skade, hvis uaktsomheten i det konkrete tilfellet har vært uten betydning.

2. Faredelikter

Noen straffebud beskriver det straffbare som en uaktsom, farevoldende opptreden, for eksempel straffeloven § 352 om den som «volder Fare for Ildsvaade ved uforsigtig Omgang med Ild eller ildsfarlige Stoffe», eller vegtrafikklovens § 3.

I praksis kreves det ofte en mindre grad av uaktsomhet for å bli dømt etter slike bestemmelser enn for å bli holdt ansvarlig for følgene av den uaktsomme opptreden. Dette har særlig vært tydelig i forholdet mellom vegtrafikklovens § 3 og straffebestemmelsen om uaktsomt drap.

3. Overtredelse av sikkerhetsforskrifter

Lovgivningen inneholder mange forebyggende forskrifter om sikkerhet, for eksempel i industrielle bedrifter eller om utstyr og kjøring av motorvogner. Disse forskriftene tar ofte sikte på å fremtvinge en høyere grad av forsiktighet enn det som følger av den alminnelige aktsomhetsnorm.

Overtredelse av sikkerhetsforskrifter er svært ofte straffbar også i sin uaktsomme form. Det avgjørende er om tiltalte har vist den oppmerksomhet som det er rimelig å kreve i forhold til det spesifikke straffebudet.

4. Overtredelse av næringsforskrifter

Lovgivningen har mange forskrifter om utøvelse av næringsvirksomhet, for eksempel om maksimalpriser, rasjonering, lukketider eller skjenking av alkohol. Her er spørsmålet om siktede har gjort det som med rimelighet kan kreves for å unngå å bryte bestemmelsen tiltalen gjelder.

Straff for uforstand

Straffeloven § 325 setter straff for embets- eller bestillingsmann som «viser grov Uforstand i Tjenesten». Uttrykket «grov Uforstand i Tjenesten» dekker både de objektive og subjektive vilkår for straff.

Ved straffbestemmelser som retter seg mot grov uforstand, kan det neppe påberopes som grunnlag for straffrihet at tjenestemannen har gjort det så godt som han med sine forutsetninger kunne. Lovgiverens tanke må ha vært at den som frivillig overtar en stilling, dermed underkaster seg en viss objektiv bedømmelse av om vedkommende fyller stillingens krav.

Konklusjon

Uaktsomhetsbegrepet i strafferetten er mangfoldig og må vurderes konkret i forhold til de forskjellige straffebud. Generelt kan det sies at de krav som stilles til aktsomhet, må avpasses etter betydningen av de interesser som straffebudet skal beskytte. Dette illustreres godt i Rt. 1921 s. 287, der Høyesterett fremhevet at aktsomhetsplikten må undergis en viss rimelighetsbegrensning, avhengig av hvilke interesser som skal beskyttes.