Straffrihetsgrunner i norsk strafferett

Selv om en handling objektivt sett oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, kan det foreligge omstendigheter som gjør at handlingen likevel ikke skal straffes. Dette er straffrihetsgrunner. Artikkelen gir en oversikt over når og hvorfor handlinger som i utgangspunktet rammes av et straffebud, likevel kan være straffrie.

Gjerningsbeskrivelser og straffrihetsgrunner

Ved utformingen av straffebud er det ikke alltid mulig å ta hensyn til alle særlige omstendigheter som kan ha betydning for vurderingen av handlingen. Straffelovens § 233 setter for eksempel straff for "[d]en, som forvolder en andens Død", men etter ordene ville bestemmelsen også ramme den som handler i nødverge, bøddelen som eksekverer en dødsdom og soldaten som dreper fienden i krig.

For å unngå at slike handlinger rammes av straff, finnes det regler om straffrihetsgrunner, som gjør at handlingen likevel ikke er straffbar selv om den objektivt sett oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.

Ulike typer straffrihetsgrunner

Spesielle og generelle straffrihetsgrunner

Loven inneholder mange regler som gjør unntak fra straffebestemmelsene når en straffrihetsgrunn foreligger:

Spesielle straffrihetsgrunner gjelder bare for et enkelt eller noen enkelte straffebud. Eksempler på dette er:

• § 167: Straff for falsk forklaring kommer ikke til anvendelse på den som er siktet for en straffbar handling og avgir falsk forklaring

• § 249 nr. 1: En ærekrenkelse er som regel straffri når den er sann

• § 364, 2. ledd: Hensettelse i hypnose som blir utført av en lege eller psykolog i vitenskapelig øyemed eller ved sykebehandling er straffri

Generelle straffrihetsgrunner gjelder på tvers av straffebudene. De viktigste er:

• Nødstilstand (§ 47)

• Nødverge (§ 48)

Lovfestede og ulovbestemte straffrihetsgrunner

Ikke alle straffrihetsgrunner er lovfestet. Det finnes også ulovbestemte straffrihetsgrunner som er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori:

• Samtykke fra den krenkede er nevnt som straffriende ved en del paragrafer, men det er ingen tvil om at samtykket har samme virkning også ved mange andre bestemmelser

• Lovlig selvtekt

• Uanmodet nødhjelp (negotiorum gestio)

• Krigshandlinger: Under krig kan ikke bare drap og legemsbeskadigelser, men også materielle ødeleggelser, tvang og andre ellers straffbare handlinger være rettferdiggjort

I den utstrekning straffrihetsgrunnene ikke har hjemmel i loven, er de resultatet av en innskrenkende lovtolkning. Lovens fornuftige mening går ofte ikke så langt som en rent språklig tolkning skulle tilsi.

Rettmessighetsgrunner og unnskyldningsgrunner

Straffrihetsgrunner kan deles inn i to hovedkategorier basert på deres rettslige virkning:

Rettmessighetsgrunner

Rettmessighetsgrunner (grounds of justification) gjør handlingen lovlig. Når nødverge, nødstilstand eller lovlig rettshåndhevelse utelukker straffbarheten, er det fordi handlingen under de foreliggende omstendigheter fremtrer som berettiget. Den er ikke bare straffri, men lovlig, ikke rettsstridig.

Unnskyldningsgrunner

Unnskyldningsgrunner (grounds of excuse) fritar handlingen for straff uten å gjøre den lovlig. Straffelovens § 48 siste ledd har for eksempel en regel om at den som har overskredet grensene for nødvergeretten, er straffri hvis overskridelsen alene har funnet sted på grunn av en ved angrepet fremkalt sinnsbevegelse eller bestyrtelse. Handlingen er her ikke rettmessig, men likevel straffri fordi lovgivningen har funnet at det ville være for hårdt å bruke straff.

Sondringen mellom rettmessighetsgrunner og unnskyldningsgrunner har ingen betydning i en straffesak mot gjerningspersonen; resultatet må bli frifinnelse i begge tilfeller. Derimot kan det ha betydning i andre relasjoner, for eksempel:

• Om handlingen kan medføre erstatningsansvar

• Om handlingen kan møtes med nødverge

• Om tredjemanns medvirkning til handlingen kan være straffbar

Rettsstridsreservasjoner i straffeloven

Mange straffebestemmelser inneholder reservasjonen "rettsstridig", "ulovlig", "uberettiget" eller lignende. Slike reservasjoner kan ha ulik betydning:

Henvisning til andre rettsområder

I mange tilfeller fungerer uttrykket "rettsstridig" som en henvisning til regler på andre rettsområder. For eksempel:

• § 410: "Den, som retsstridig negter at mottage nogen i eller afskediger nogen fra sin Tjeneste, straffes med Bøder." Her er det kontraktrettens regler straffeloven henviser til.

• Når "rettsstridig" er tatt med i de fleste bestemmelsene i kapittel 8 (forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet), er det for å gjøre det klart at straffebudene må forstås med de begrensninger som følger av alminnelige folkerettslige regler.

Generell begrensning

I andre tilfeller kan ikke rettsstridsbetegnelsen oppfattes som en slik henvisning til normer på andre rettsområder. Uttrykkene "rettsstridig tvang" (§ 222, 2. ledd), "rettsstridig krenkelse av en annens æresfølelse" (§ 246) eller "rettsstridig forledelse" (§ 270) kan ikke løses ved å søke i andre rettsdisipliner.

I disse tilfellene må uttrykket forstås som en generell reservasjon fra lovgiverens side om at det ikke er meningen å ramme alle de tilfeller som ellers ville gå inn under beskrivelsen i straffebudet. Hvordan grensen nærmere skal trekkes, overlater loven til dommeren.

Ofte kan uttrykket "rettsstridig" oversettes med "utilbørlig", "uforsvarlig", "lastverdig" eller en lignende karakteristikk. Det er domstolenes oppgave å vurdere om andre hensyn må tillegges slik vekt at en handling som i og for seg går inn under gjerningsbeskrivelsen, likevel ikke kan anses som rettsstridig.

Betydning for tolkningen

Det har ikke stor praktisk betydning om "rettsstridig" er tatt med i straffebudet eller ikke. Også når denne reservasjonen mangler, må straffebudet ofte gis en snevrere ramme enn ordene skulle tilsi. I alminnelighet er en slik begrensning tatt med der hvor det særlig springer i øynene at gjerningsbeskrivelsen ellers ville rekke lenger enn meningen er.

I noen tilfeller kan en slik reservasjon likevel ha betydning for tolkningen. Når lovgiveren selv har pekt på nødvendigheten av en begrensning, kan det i tvilstilfeller være lettere å statuere slike begrensninger enn når lovens ordlyd er absolutt.

Rettsstrid som ledd i forbrytelsesbegrepet

I strafferettsteorien er det vanlig å omtale rettsstrid som et generelt vilkår for straffbarhet. I tillegg til at gjerningen må fylle gjerningsinnholdet i et straffebud og tilfredsstille lovens krav til skyld og tilregnelighet, må den være rettsstridig. Dette gjelder uavhengig av om det er sagt noe om det i det enkelte straffebud.

Brukt på denne måte er kravet om rettsstrid bare et annet uttrykk for at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunn. Dette kan uttrykkes enten positivt (som krav om rettsstrid) eller negativt (som krav om fravær av en straffrihetsgrunn).

Problemer med rettsstridsterminologien

Rettsstridsterminologien er problematisk av flere grunner:

1. Absolutt grense vs. relativ vurdering: Språklig betyr "rettsstridig" det motsatte av "rettmessig", noe som skaper forestillingen om en absolutt grense. Men lovgiveren kan ha grunn til å motvirke handlinger av et visst slag med én reaksjon, men ikke med andre. Man kan ikke ubetinget gå ut fra at det er de samme krav som stilles for at et samtykke skal virke straffriende som for at det skal utelukke erstatningsplikt.

2. Forestilling om forhåndsbestemte regler: Bruken av rettsstridsterminologien kan føre til en uriktig forestilling om at spørsmålet om rettsstrid er avgjort ved regler som består forut for og uavhengig av straffebudet. I virkeligheten er det en fornuftig tolkning av straffebudet selv som må være avgjørende.

Å si at en handling ikke er rettsstridig, gir aldri noen begrunnelse for straffrihet, men uttrykker resultatet av en tolkningsprosess som leder til at gjerningen ikke rammes av straffebudet til tross for at den går inn under ordlyden.

Forholdet til straffritaksgrunner og straffopphørsgrunner

Det er viktig å skille straffrihetsgrunner fra andre grunner som kan føre til at straff ikke ilegges:

Straffritaksgrunner

Dette er grunner som medfører at straff kan bortfalle etter dommerens skjønn over straffverdigheten i det konkrete tilfelle, for eksempel § 58, siste punktum, § 59, 1. ledd, § 228, 3. ledd og § 392, siste punktum.

Lovens synspunkt er at gjerningspersonen er skyldig til straff, men at domstolen kan utøve en slags benådningsmyndighet.

Straffopphørsgrunner

Dette er grunner som medfører at et pådratt straffansvar faller bort, for eksempel foreldelse.

Konklusjon

Straffrihetsgrunner er en viktig del av strafferetten fordi de sikrer at handlinger som av ulike grunner bør være lovlige eller unnskyldte, ikke blir straffet selv om de objektivt sett oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud.

Noen straffrihetsgrunner gjør handlingen helt lovlig (rettmessighetsgrunner), mens andre bare fritar for straff uten å gjøre handlingen lovlig (unnskyldningsgrunner). Denne sondringen har betydning for blant annet erstatningsansvar og medvirkning.

Rettsstridsreservasjoner i straffeloven kan enten henvise til normer på andre rettsområder eller fungere som en generell begrensning som overlater til domstolene å vurdere om handlingen bør være straffbar på tross av at den faller inn under ordlyden i straffebudet.