Straffbar unnlatelse: Når passivitet medfører straffeansvar

I strafferetten skilles det mellom handlinger og unnlatelser som grunnlag for straffeansvar. Mens det er intuitivt forståelig at aktive handlinger kan medføre straffansvar, reiser passivitet - altså unnlatelser - flere kompliserte juridiske spørsmål. Denne artikkelen belyser når og under hvilke omstendigheter unnlatelser kan være straffbare, og hvilke rettslige prinsipper som gjelder på dette området.

Ekte og uekte unnlatelsesdelikter

Unnlatelsesdelikter i strafferetten deles inn i to hovedkategorier: ekte og uekte unnlatelsesdelikter.

Ekte unnlatelsesdelikter

Et ekte unnlatelsesdelikt foreligger når straffebudet uttrykkelig retter seg mot en unnlatelse. Det moderne samfunn stiller en rekke krav til borgerne om å foreta visse handlinger, og disse kravene er ofte understøttet av straffetrusler. Eksempler på slike handlepliktbestemmelser inkluderer:

• Plikt til å melde fra om fødsler, ekteskap, død og flytting

• Plikt for næringsdrivende til å føre regnskaper

• Plikt for huseiere til å treffe tiltak mot brannfare

• Plikt for bileiere til å tegne ansvarsforsikring

• Plikt for arbeidsgivere til å sende melding til arbeidstakerregisteret og foreta skattetrekk

I tillegg finnes det bestemmelser som pålegger borgerne plikt til å avverge skade for andre, som for eksempel:

• Straffeloven § 139: Plikt til å prøve å avverge grove forbrytelser man vet er i gjære

• Straffeloven § 387: Plikt til å hjelpe personer i øyensynlig og overhengende livsfare

• Brann- og eksplosjonsvernloven § 5: Plikt til å varsle om brann og eksplosjon

Uekte unnlatelsesdelikter

Et uekte unnlatelsesdelikt foreligger når en unnlatelse rammes av et straffebud som primært er rettet mot aktive handlinger. De fleste straffebud beskriver det straffbare ved uttrykk som tar sikte på aktive handlinger, for eksempel "forvolder", "borttar", "forfalsker" eller "tvinger".

Det sentrale spørsmålet blir da om - og i tilfelle under hvilke omstendigheter - slike straffebud også kan overtres ved unnlatelse.

Kan unnlatelser forårsake noe?

Et grunnleggende spørsmål er om en unnlatelse kan være årsak til et resultat. Kan man for eksempel si at en mor som lar sitt nyfødte barn ligge uten mat og pleie til det dør, har forvoldt barnets død? Eller at den som ser en sigarettstump tenne på skogbunnen uten å slukke den, har forvoldt skogbrannen?

I juridisk sammenheng er det avgjørende hva som ligger i lovens betegnelser som "forvolder", "bevirker" og andre uttrykk for forårsakelse. Den alminnelige språkbruk anerkjenner i mange tilfeller unnlatelsen som årsak:

• Jernbanebetjentens forsømmelse av å gi signal har vært årsak til togulykken

• Legens forsømmelse av å forbinde såret har vært årsak til forblødningen

• Turistens forsømmelse av å slukke bålet har vært årsak til skogbrannen

Forutsetningen for at en unnlatelse skal betraktes som årsak til et resultat, er selvsagt at den unnlatende hadde mulighet for å avverge resultatet. Men språkbruken krever også noe mer - unnlatelsen vil bare betegnes som årsak når man etter livets vanlige regel kunne ha en større eller mindre forventning om handling. Det er bare under denne forutsetning at unnlatelsen kan gi forklaringen på resultatet.

Når unnlatelser kan likestilles med handlinger

Det finnes ingen generell regel om når unnlatelser skal likestilles med handlinger i strafferettslig forstand. Dette må avgjøres gjennom tolkning av hvert enkelt straffebud. Her følger en oversikt over de viktigste forhold som kan begrunne en strafferettslig likestilling mellom handling og unnlatelse:

1. Farevoldende handling

Når en person har iverksatt en farevoldende handling, plikter vedkommende også å nøytralisere faren. Mens sikringstiltak i noen tilfeller må iverksettes samtidig med den farevoldende handlingen, kreves det i andre tilfeller en etterfølgende nøytraliserende handling:

• Den som graver i gaten må sørge for avmerking når mørket faller på

• Den som har tent bål i utmark må sørge for at det er slukket før han går videre

• Den lege som har påbegynt en operasjon må sørge for at den blir fullført

Forsømmelse av slike plikter kan medføre straffeansvar hvis skade inntrer og de subjektive betingelser for straff foreligger.

Et særskilt spørsmål er om en person som har fremkalt en fare, alltid blir ansvarlig dersom vedkommende ikke griper inn for å avverge skade, selv om den farevoldende handlingen i utgangspunktet var lovlig. Praksis viser at dette avhenger av omstendigheter som:

• Om farefremkallelsen skjedde bevisst eller ubevisst

• Om den skjedde på lovlig eller ulovlig måte

• Straffebudets art

2. Tilsynsplikter

a) Tilsyn med eiendom

Den som har rådighet over en eiendom, har plikt til å sørge for at den ikke utsetter omgivelsene for fare. Dette gjelder både fast eiendom og løsøre:

• Vedlikehold av trapper, elevatorer og andre innretninger

• Hindre farlige ras av is og snø

• Forsvarlig oppbevaring av farlige gjenstander som dynamitt

• Kontroll med at motorvogner ikke brukes av ukvalifiserte

• Tilsyn med dyr som kan utgjøre en fare

b) Tilsyn med underordnede

Innehaveren av en bedrift har plikt til å føre oppsyn med sine ansatte for å hindre at de begår lovbrudd i tjenesten. Ved overtredelse av regulerende bestemmelser for næringsvirksomhet regnes handlinger som personalet i en forretning foretar, ofte som innehaverens eget ansvar.

Straffelovens § 139, 3. ledd og § 347 setter straff for den overordnede som har unnlatt å hindre en forbrytelse eller forseelse forøvet i hans tjeneste, såfremt dette var mulig.

c) Foreldres tilsyn med barn

Foreldre har ansvar for å føre tilsyn med sine barn. Om en mor som ser sine små barn leke med fyrstikker uten å gripe inn, vil det være naturlig å holde henne ansvarlig for den eventuelle skaden. Derimot kan foreldre neppe trekkes til ansvar om de lukker øynene for at en mindreårig sønn er deltaker i en tyvebande.

3. Omsorgsplikter

Familieforhold medfører ikke bare økonomiske forpliktelser, men også plikter til personlig omsorg. Dette gjelder særlig mellom foreldre og barn, men også mellom ektefeller.

Forsømmelse av omsorgsplikter kan medføre straffeansvar etter spesialbestemmelser som §§ 219, 240 og 241, men også etter de alminnelige bestemmelser om legemsbeskadigelse og drap hvis de subjektive betingelser foreligger. For eksempel kan foreldre som på grunn av mangelfullt tilsyn lar barnet falle i brønnen og drukne, i prinsippet dømmes for uaktsomt drap.

4. Kontrakt

En kontrakt kan i seg selv neppe gjøre en unnlatelse straffbar som noe annet eller mer enn den ellers ville være. Den som har inngått en avtale om å hjelpe en nødstedt person, men så bryter denne avtalen, kan straffes for å ha forsømt hjelpeplikten etter § 387, men neppe for drap.

En kontrakt kan imidlertid ha betydning ved at den resulterer i et tilsyns- eller omsorgsforhold, som igjen kan gi grunnlag for strafferettslig ansvar. Eksempler på dette er:

• Den som har tatt på seg å passe varmen, har samme ansvar som den som selv har tent opp

• Barnepiken som er satt til å passe barna, har samme ansvar som foreldrene

• Den som har tatt en gammel eller syk i pleie, har ansvar for at omsorgspliktene blir oppfylt

5. Offentlig tjenestestilling

Mange offentlige tjenestemenn har i kraft av sin stilling plikt til å avverge visse farer for borgerne. Dette gjelder særlig politiet, men også brannvesenet, helsevesenet, fyr- og losvesenet.

Utgangspunktet er at forsømmelse av slike plikter bare medfører tjenestemessig ansvar. Men hvis det som følge av stillingen er oppstått et konkret tilsyns- eller omsorgsforhold, kan unnlatelsen medføre fullt strafferettslig ansvar for skaden. For eksempel vil en fyrvokter som ikke tenner fyret med den følge at et skip går på grunn, ha samme ansvar som om han aktivt hadde slukket fyret.

6. Konkludent passivitet

Omverdenen trekker slutninger ikke bare fra det en person sier og gjør, men også fra det vedkommende ikke sier og ikke gjør. Når den unnlatende er klar over hvilke slutninger som blir trukket av hans passivitet, kan passiviteten fungere som et uttrykksmiddel - såkalt konkludent unnlatelse.

Spørsmålet er om slik konkludent unnlatelse medfører samme ansvar som en direkte erklæring av tilsvarende innhold. Dette har særlig betydning ved forbrytelser som består i utøvelsen av en psykisk innvirkning på en annen, for eksempel ved psykisk medvirkning, ærekrenkelse, falsk forklaring og bedrageri.

Sjelden er det en isolert unnlatelse som er grunnlag for de slutninger den annen part trekker. Som regel er det unnlatelsen i forbindelse med en viss aktiv opptreden som er avgjørende. Det er helhetsbildet av situasjonen og gjerningsmannens opptreden som danner grunnlaget for den annen parts slutninger.

Konklusjon

Straffbar unnlatelse er et komplekst juridisk tema der flere hensyn må veies mot hverandre. Mens ekte unnlatelsesdelikter retter seg direkte mot passivitet, kreves det særlige omstendigheter for at unnlatelser skal rammes av straffebud som primært er rettet mot aktive handlinger.

Den sentrale vurderingen er om forholdet språklig sett omfattes av straffebudets formulering, og om unnlatelsen er strafferettslig likeverdig med de normaltilfeller straffebudet tar sikte på. En slik vurdering må gjøres konkret for hvert enkelt straffebud, og i lys av de spesifikke omstendigheter i saken.

De viktigste grunnlag for likestilling mellom handling og unnlatelse er forutgående farevoldende handling, tilsynsplikter, omsorgsplikter, visse kontraktsforhold, offentlige tjenestestillinger og konkludent passivitet. Felles for disse er at de etablerer en særlig forventning om handling, slik at passivitet blir strafferettslig klanderverdig.