Påtaleregler i norsk strafferett: Offentlig og privat påtale

Påtalereglene er sentrale i strafferetten, da de bestemmer hvem som kan initiere straffeforfølgning og under hvilke omstendigheter dette kan skje. I norsk strafferett skiller vi mellom det offentligrettslige og det privatrettslige forfølgningsprinsipp. Utviklingen har gått i retning av et stadig mer gjennomført offentligrettslig forfølgningsprinsipp, men den fornærmedes vilje er fortsatt tillagt betydning på flere områder.

Offentligrettslig og privatrettslig forfølgningsprinsipp

Det offentligrettslige forfølgningsprinsipp innebærer at det er en oppgave for det offentlige å sørge for at lovbrudd blir påtalt, mens det privatrettslige forfølgningsprinsipp legger denne oppgaven til den fornærmede selv. I moderne strafferett er det hovedsakelig det offentligrettslige prinsipp som gjelder, noe som harmonerer godt med straffens formål:

• Fra et individualpreventivt synspunkt er lovovertreders samfunnsfarlighet den samme uansett hvordan den fornærmede reagerer

• Fra et almenpreventivt synspunkt er det uheldig at straffeanvendelsen beror på den fornærmedes vilje

• Ut fra tanken om straffen som rettferdig gjengjeldelse bør like tilfeller behandles likt uavhengig av forhold som ikke har med straffeskylden å gjøre

Typer av påtaleregler

Etter de gjeldende regler kan straffebudene deles inn i tre hovedgrupper:

1. Ubetinget offentlig påtale: Offentlig påtale skal skje uten hensyn til den fornærmedes vilje

2. Betinget offentlig påtale (privatpublik påtale): Offentlig påtale er betinget av begjæring fra fornærmede

3. Utelukkende privat påtale: Offentlig påtale finner ikke sted, men det er overlatt til den fornærmede å gjøre ansvaret gjeldende

Ubetinget offentlig påtale

Hovedregelen i norsk strafferett er at "strafbare handlinger er offentlig påtale undergivet, medmindre noget modsat er bestemt" (straffeloven § 77). Dette betyr at påtalemyndigheten kan reise tiltale uten hensyn til om fornærmede ønsker det eller ikke.

Det er viktig å merke seg at "ubetinget offentlig påtale" ikke innebærer at påtalemyndigheten alltid må reise tiltale. Etter opportunitetsprinsippet har påtalemyndigheten adgang til å avgjøre en sak med påtaleunnlatelse selv om bevisene er tilstrekkelige til domfellelse.

I enkelte tilfeller foreskriver loven at offentlig påtale bare skal finne sted når det finnes påkrevet av "almene hensyn". Dette innebærer at påtalemyndigheten skal velge ut de handlinger hvor det er særlig grunn til å gjøre straffansvar gjeldende, for eksempel fordi handlingen er grovere enn vanlig, har vakt særlig oppsikt, eller fordi det av andre grunner er nødvendig å innskjerpe straffebudet.

Offentlig påtale etter fornærmedes begjæring

Ved mange straffebud er påtalebegjæring fra fornærmede en betingelse for at påtalemyndigheten kan reise straffesak. Hensyn som taler for en slik ordning, kan være:

1. Hensynet til fornærmede selv:

   • En rettssak kan påføre fornærmede ytterligere skade eller lidelse (f.eks. ved ærekrenkelser eller sedelighetsforbrytelser)

   • Fornærmede kan ha et nært forhold til gjerningspersonen og ikke ønske å utsette vedkommende for straff

   • En straffesak kan ødelegge fornærmedes muligheter for å komme til en ordning med gjerningspersonen (f.eks. ved underslag)

2. Prosessøkonomiske hensyn:

   • Mange straffebud omfatter handlinger som er relativt ubetydelige

   • Fornærmedes standpunkt kan indikere hvilke saker som er alvorlige nok til å rettferdiggjøre bruk av rettssystemets ressurser

Det finnes to varianter av betinget offentlig påtale:

"Enten-eller-sakene"

I disse tilfellene er vilkåret for offentlig påtale enten at fornærmede har fremsatt påtalebegjæring eller at almene hensyn krever påtale. Dette gjelder for eksempel legemsfornærmelse som ikke har døden til følge, underslag, tyveri mot den skyldiges nærmeste, og alminnelig bedrageri og utroskap.

"Både-og-sakene"

Her kreves det både påtalebegjæring fra fornærmede og at almene hensyn krever påtale. Denne typen påtaleregler står i en mellomstilling mellom den privatpublike og den utelukkende private påtale.

Utelukkende privat påtale

Ved utelukkende privat påtale må den fornærmede selv reise sak ved domstolene hvis vedkommende ønsker gjerningspersonen dømt. Etter revisjonen av ærekrenkelseskapitlet i 1939 har vi ikke lenger i straffeloven noe tilfelle av utelukkende privat påtale, og alle slike regler i spesiallovgivningen er etter hvert blitt opphevet.

Utøvelse og foreldelse av den private påtalerett

Hvem er fornærmet?

Den som kan begjære offentlig påtale hvor slik begjæring er nødvendig, eller selv kan reise straffesak hvor det er adgang til det, er fornærmet. Ikke alle som er berørt av et lovbrudd, regnes som fornærmet i lovens forstand. Fornærmet er bare innehaveren av den interesse som straffebudet tar sikte på å beskytte, ikke fjernere interesserte.

Påtalen når det er flere skyldige

Hvis det er flere medskyldige i en straffbar handling hvor det kreves påtalebegjæring fra fornærmede, er hovedregelen at fornærmede ikke kan plukke ut noen som vedkommende ønsker straffet, og samtidig holde sin hånd over andre. Begrenser fornærmede sin påtalebegjæring på denne måte, må den betraktes som ikke fremsatt.

Et unntak fra denne regelen er at begjæringen kan begrenses til den eller dem som er opphavsmenn (anstiftere) til den forbryterske beslutning.

Tilbakekallelse av påtalebegjæring

En begjæring om offentlig påtale kan tas tilbake inntil tiltale er reist, men ikke senere. Har gjerningspersonen forøvet handlingen mot noen av sine nærmeste, kan påtalebegjæringen tas tilbake med virkning også etter at tiltale er reist. Det samme gjelder også ellers ved enkelte straffebud som loven nevner.

En påtalebegjæring som er kalt tilbake etter reglene i straffeloven § 82, betraktes som ikke fremsatt. Hvis det er tale om et rettsbrudd hvor offentlig påtale bare kan skje etter fornærmedes begjæring, medfører tilbakekallelsen at påtalemyndigheten er uberettiget til å forfølge saken videre.

Foreldelse av den private påtalerett

Begjæring om offentlig påtale må settes fram senest 6 måneder etter at den berettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handling og om hvem som har foretatt den. Ved krav om mortifikasjon er den tilsvarende frist 3 år.

Mens den vanlige foreldelse av adgangen til å reise straffesak løper fra foretakelsen av handlingen, løper foreldelsen av den private påtalerett fra det tidspunkt den påtaleberettigede er kommet til kunnskap om den straffbare handling og om hvem som er skyldig.

Nyere utvikling og forslag til endringer

Tendensen i de senere år har vært å gå i retning av mer ubetinget offentlig påtale, særlig for lovbrudd som samfunnet anser som alvorlige. For eksempel ble påtalen for legemsfornærmelse gjort ubetinget offentlig i alle tilfelle hvor den er forøvd mot ektefelle, samboer, barn eller foreldre ved en lovendring i 1988.

Den nye Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002:4 at den nye straffeloven ikke bør ha noe eget kapittel om påtalen. Etter kommisjonens forslag skal begjæring fra fornærmede aldri være et vilkår for offentlig påtale. I stedet bør påtale etter flere av de aktuelle straffebudene gjøres betinget av at almene hensyn tilsier videre forfølgning av saken. I den sammenheng vil fornærmedes interesse i å påtale eller frafalle forholdet fortsatt være et sentralt – men ikke lenger avgjørende – moment.

Konklusjon

Påtalereglene i norsk strafferett er et resultat av en avveining mellom hensynet til en effektiv rettshåndhevelse, hensynet til fornærmede, og prosessøkonomiske hensyn. Selv om utviklingen går i retning av mer ubetinget offentlig påtale, har lovgiveren fortsatt ansett det hensiktsmessig å tillegge fornærmedes vilje betydning ved visse typer lovbrudd. Dette gjenspeiler en erkjennelse av at straffesaker ikke bare handler om statens forhold til lovovertrederen, men også om fornærmedes interesser og behov.