Nødverge og lovlig selvtekt i norsk strafferett: Når kan man ta loven i egne hender?

I et rettssamfunn er utgangspunktet at konflikter skal løses gjennom rettsapparatet, ikke ved at privatpersoner tar saken i egne hender. Likevel anerkjenner norsk strafferett at det i visse situasjoner må være tillatt å beskytte seg selv eller sine rettigheter uten først å gå veien om domstolene. Dette gjelder særlig ved nødverge og i enkelte tilfeller ved selvtekt. Denne artikkelen forklarer grensene for lovlig nødverge og selvtekt i norsk rett, og belyser forskjellene mellom disse to formene for privat rettshåndhevelse.

Nødverge – en rett til forsvar mot rettsstridige angrep

Hva er nødverge?

Nødverge er en form for privat rettshåndhevelse som gir den som blir angrepet, rett til å forsvare seg, selv om forsvarshandlingen isolert sett ville vært straffbar. Dette prinsippet er nedfelt i straffelovens § 48, som fastslår at ingen kan straffes for en handling foretatt i nødverge.

Det er viktig å forstå at nødvergehandlingen ikke bare er straffri, men fullt ut lovlig. Dette viser seg ved at den:

• Ikke medfører erstatningsplikt

• Ikke kan møtes med nødverge fra angriperens side

• Er beskyttet i skadeserstatningsloven § 1-4 som omtaler skade som "lovlig er voldt for å avverge truende fare"

Nødverge er avvergende, ikke gjenopprettende

En sentral begrensning ved nødverge er at det dreier seg om avvergende rettshåndhevelse, ikke gjenopprettende. Dette betyr at nødverge bare kan utøves for å avverge et pågående eller overhengende angrep, ikke for å gjenopprette en tilstand som allerede er forstyrret.

Eksempler:

• Det er nødverge å avverge et tyveri ved å hindre tyven i å ta gjenstanden

• Det er ikke nødverge å ta en stjålet gjenstand tilbake fra tyven etter at tyveriet er fullbyrdet (men det kan under visse omstendigheter være lovlig selvtekt)

• Det er ikke nødverge å rive et bygg som er satt opp i strid med en negativ servitutt

Hvilke rettsgoder kan forsvares med nødverge?

Nødvergeretten gjelder til forsvar for alle slags rettsgoder:

• Person (liv, helse, fysisk integritet)

• Eiendom og andre formuesgoder

• Ære og omdømme

• Besittelse (både rettmessig og faktisk)

• Offentlige interesser

Det er også verdt å merke seg at nødvergeretten gjelder både når angrepet rammer en selv, og når det rammer tredjemann. Man har altså samme rett til å forsvare andre som til å forsvare seg selv.

Hva kvalifiserer som et "angrep" i nødvergesammenheng?

For at det skal foreligge nødvergerett må det være tale om et "angrep" i lovens forstand. Dette forutsetter normalt en aktiv interessekrenkelse.

Noen viktige presiseringer:

• En ren unnlatelse regnes vanligvis ikke som et angrep som gir grunnlag for nødverge

• I særlige tilfeller kan unnlatelser likevel kvalifisere, f.eks. når en person nekter å lukke opp for noen han har låst inne, eller når en mor nekter å gi sitt barn næring

• Ved strid om utøvelse av rådighet over fast eiendom kan det ofte være tvil om hva som utgjør et "angrep"

• Rene ordensovertredelser anses normalt ikke som et angrep som gir grunnlag for nødverge

Preventivt nødverge – nødverge mot fremtidige angrep

Mens dansk og svensk straffelov krever at angrepet skal være påbegynt eller overhengende, har ikke straffeloven av 1902 et slikt krav. Dette betyr at det i norsk rett kan være adgang til såkalt preventivt nødverge – forsvarstiltak mot et angrep som ennå ikke er umiddelbart forestående.

Dette har særlig vært aktuelt i tilfeller med langvarig mishandling. I to kjente saker fra 1980-årene ble personer som hadde tatt livet av langvarige mishandlere (henholdsvis en hustru som drepte sin mann og en sønn som drepte sin far) frifunnet av lagretten.

Det avgjørende er om handlingen ikke overskrider det som er "fornødent" til å avverge angrepet, noe som regelmessig vil stille seg forskjellig etter som angrepet er mer eller mindre overhengende.

Kravet om at angrepet må være rettsstridig

En forutsetning for nødvergeretten er at angrepet er rettsstridig (ulovlig). Derimot kreves det ikke at det skal være straffbart.

Om en handling er rettsstridig, beror på den private og offentlige retts regler. Som utgangspunkt kan ethvert angrep mot en rettsbeskyttet interesse anses som rettsstridig, med mindre det foreligger en særlig grunn som gjør det lovlig, for eksempel:

• Nødrett

• Offentlig myndighetsutøvelse

• Lovlig selvtekt

Rettsstridigheten bedømmes objektivt. Dette betyr at:

• Selv om angriperen er i aktsom god tro, utelukker det ikke nødvergeretten

• Det utelukker heller ikke nødvergeretten at angriperen er strafferettslig utilregnelig

Når det gjelder angrep fra dyr, har det tradisjonelt vært antatt at dette ikke gir grunnlag for nødverge, med mindre dyret er brukt som redskap for et menneske. Dette fordi rettens regler er skrevet for mennesker, ikke for dyr, og et dyr kan derfor ikke handle rettsstridig. Nyere rettspraksis har imidlertid åpnet for at nødvergereglene i en viss utstrekning må få analogisk anvendelse ved angrep fra dyr.

Hvor langt kan man gå i nødverge?

Begrensninger i nødvergehandlingen

Nødvergehandlingen må ikke gå lenger enn det som "fremstillede sig som fornødent" for å avverge angrepet. Dette gjelder både i intensitet og i tid.

Det straffeloven krever, er imidlertid ikke en streng proporsjonalitet mellom angrepet og forsvaret. Det avgjørende er den etiske dom over nødvergehandlingen, hvor blant annet følgende momenter spiller inn:

• Angrepets farlighet

• Angriperens skyld

• Det angrepne rettsgodet

Forsvarshandlingen er etter loven berettiget såfremt den ikke overskrider det som fremstilte seg som nødvendig til avvergelsen, og det "i Betragtning af Angrebets Farlighed, Angriberens Skyld eller det angrebne Retsgode ei heller maa agtes ubetinget utilbørligt at tilføie et saa stort Onde som ved Handlingen tilsigtet".

Fluktmulighet

Et omdiskutert spørsmål er betydningen av en fluktmulighet. Her må to spørsmål holdes fra hverandre:

1. Kan forsvarshandlingen sies å være nødvendig når den angrepne kan flykte?

   • Svaret er ja. "Flukt er det motsatte av forsvar, og til feighet er man ikke forpligtet", som Augdahl uttrykte det.

2. Hvor langt kan den angrepne gå i forsvaret når fluktmulighet finnes?

   • Her må det foretas en konkret vurdering ut fra om det var "ubetinget utilbørlig" å velge forsvar i stedet for flukt.

Subjektive forhold hos forsvareren

Loven gir den angrepne en bred sikkerhetsmargin ved at nødvergehandlingen bare er straffbar når den er "ubetinget utilbørlig". Dette tar hensyn til at mennesker kan ha ulike oppfatninger av hvor langt det er forsvarlig å gå i hevdelse av sin rett.

Når det gjelder forsvarshandlingens motiv, har det vært diskutert om det må være den handlendes hensikt å avverge angrepet, eller om også andre motiver kan godtas. Hvis nødverge ses under synspunktet privat rettshåndhevelse, må handlingen anses lovlig selv om motivet ikke er prisverdig – f.eks. hvis man griper inn mot et angrep på en tredjeperson fordi angriperen er ens gamle uvenn.

Nødverge mot offentlige tjenestehandlinger

Nødvergeretten etter § 48 gjelder i prinsippet også overfor rettsstridige tjenestehandlinger av offentlig myndighet, men dette skaper særlige problemer.

Judisielle avgjørelser

En judisiell avgjørelse må – hvis den ikke lider av så grove feil at den kan betraktes som en nullitet – respekteres så lenge den ikke er opphevet eller forandret. Den som rammes av avgjørelsen, kan ikke gjøre motstand mot fullbyrdelsen med begrunnelse i at avgjørelsen er uriktig.

Administrative tjenestehandlinger

For administrative tjenestehandlinger er spørsmålet mer komplisert. Det kan gjelde en handling som blir foretatt uten sammenheng med en judisiell avgjørelse (f.eks. en arrestasjon eller ransaking), eller en feil begått under fullbyrdelsen av et judisielt dekret.

Praksis viser at nødverge overfor offentlige tjenestehandlinger bare kan anerkjennes i sterkt begrenset utstrekning. En eventuell feiltakelse fra politiets side i faktisk eller rettslig henseende gir ikke adgang til nødverge med mindre pågripelsen fremtrer som et klart overgrep.

Overskridelse av nødverge

Etter § 48, 4. ledd er den som har overskredet grensene for nødverge straffri, "hvis Overskridelsen alene har fundet Sted paa Grund af en ved Angrebet fremkaldt Sindsbevægelse eller Bestyrtelse". Sinnsbevegelsens art er likegyldig – det kan like gjerne være harme som frykt.

Det er også uten betydning om den angrepne har vært klar over at han gikk for langt. Det avgjørende er at overskridelsen skyldes sinnsbevegelsen eller bestyrtelsen, ikke andre motiver som f.eks. hevn.

Bestemmelsen gir den angrepne en ytterligere margin i tillegg til den han får ved at loven bruker uttrykket "ubetinget utilbørligt". Den tilsier straffrihet, men gjør ikke handlingen rettmessig. Dette betyr at handlingen kan møtes med nødverge fra den opprinnelige angriper, og at den kan gi grunnlag for erstatningsansvar.

Selvtekt – når kan man hevde sine rettigheter på egen hånd?

Hva er selvtekt?

Selvtekt foreligger når en rettighethaver hevder sine rettigheter på egen hånd i stedet for å gå veien om rettsavgjørelse og tvangsfullbyrdelse. Eksempler kan være:

• Eieren tar sin ting fra tyven eller fra en tredjemann som har kjøpt tingen av tyven

• Husverten, som forgjeves har forsøkt å få en lovlig oppsagt leieboer til å flytte, setter møblene på gaten og skifter ut låsen

Grensen mellom selvtekt og nødverge kan i enkelte tilfeller være flytende. Det anses som nødverge hvis eieren griper tyven på fersk gjerning og tar gjenstanden fra ham på stedet, siden "angrepet" ikke anses avsluttet før tyven har brakt tingen vekk fra åstedet.

Lovlig og ulovlig selvtekt

Utgangspunktet er at selvtekt ikke er lovlig. I et rettssamfunn skal partene ikke gjennomføre sine rettigheter ved egen makt, men gå veien om rettsavgjørelse og tvangsfullbyrdelse.

Likevel er ikke all selvtekt ulovlig. Spørsmålet er "om det med Rimelighed kan kræves, at den, der anser sin Ret for krænket, henvises til at søge den gennemført ved de offentlige Myndigheders Hjælp, eller om det uden Skade for Samfundslivets uforstyrrede Gang og uden Fare for Konsekvenser i saa Henseende kan tillades ham selv at gennemføre sin Ret".

En vesentlig forskjell går mellom:

• Selvtekt som etablerer en nyordning

• Selvtekt som gjenoppretter en tidligere tilstand som er forstyrret ved et rettsbrudd

Selvtekt som etablerer en nyordning

En selvtekt som etablerer en nyordning, kan som regel ikke anerkjennes. Selv om det foreligger en åpenbar krenkelse, må den krenkede gå rettens vei og eventuelt hjelpe seg med en midlertidig forføyning.

Unntak kan gjelde:

• Ved en virkelig nødstilstand etter § 47

• Ved forhåndssamtykke til selvtekt

• Når loven gir uttrykkelig hjemmel for selvtekt

Selvtekt som gjenoppretter en tidligere tilstand

Vanskeligere er spørsmålet når det er tale om gjenopprettelse av en tidligere tilstand som er blitt endret mot den berettigedes vilje.

Det første vilkår er at den handlende har den materielle rett på sin side. Når det foreligger et bevisst rettsbrudd fra den annen side, er det liten betenkelighet ved å godta selvtekten som berettiget. Også direkte maktanvendelse kan i slike tilfeller være tillatt.

Selv om en foretatt endring ikke er skjedd i ond tro, bør gjenopprettelse som kan skje uten vold mot person og uten nevneverdig skade, f.eks. ved å fjerne et stengsel, kunne aksepteres. Jo mer den annen parts opptreden har karakter av et kupp som forandrer den bestående tilstand, jo sterkere grunn er det til å tillate egenmektig gjenopprettelse.

Ulovlighet og straffbarhet

Om en selvtekt er ulovlig, er det ikke dermed sagt at den er straffbar. Det beror på om det finnes et straffebud som rammer handlingen.

Selv om en selvtekt ikke godkjennes som rettmessig, kan den i enkelte tilfeller være straffri fordi vedkommende straffebud bare beskytter den materielt berettigede. Dette beror på en tolkning av det enkelte straffebud:

• Straffelovens §§ 392 og 395 beskytter besittelsen, og rammer derfor også den som har den materielle rett på sin side, men bruker ulovlig selvtekt

• Straffelovens §§ 393, 396 og 397 beskytter ifølge rettspraksis bare den materielt berettigede, og rammer derfor ikke en person som gjør sin rett gjeldende, selv om det skjer ved ulovlig selvtekt

• Ved bestemmelsene om skadeverk (§§ 291 og 391) er det mer tvilsomt hvordan situasjonen skal bedømmes

Konklusjon

Nødverge og lovlig selvtekt representerer to viktige unntak fra prinsippet om at rettshåndhevelse skal skje gjennom det offentlige rettsapparatet. Mens nødverge handler om å avverge rettsstridige angrep, dreier selvtekt seg om å gjenopprette eller gjennomføre sine rettigheter på egen hånd.

Nødvergeretten har en sentral plass i strafferetten og gir en relativt vid adgang til forsvar, begrenset av at forsvarshandlingen ikke må gå lenger enn nødvendig og ikke må være "ubetinget utilbørlig".

Selvtekt er som hovedregel ikke tillatt, men kan under visse omstendigheter godtas – særlig når det gjelder å gjenopprette en rettsstridig endring av en tidligere tilstand. Den norske straffeloven har ingen generell bestemmelse om selvtekt, og grensene for lovlig selvtekt må derfor søkes i rettspraksis og juridisk teori.

Både ved nødverge og selvtekt må det tas hensyn til proporsjonalitet og nødvendighet, men rettsordenen anerkjenner at det i visse situasjoner må være adgang til privat rettshåndhevelse for å beskytte berettigede interesser.