16. apr. 2025
Inndragning i norsk strafferett: Formål, former og anvendelse
Inndragning er en strafferettslig reaksjon som gir hjemmel for å frata en person penger eller bestemte ting på grunn av et lovbrudd eller en fare for lovbrudd. Til forskjell fra konfiskasjon av en persons hele formue, som var vanlig i eldre rett og som nå er forbudt etter Grunnloven § 104, er inndragning begrenset til bestemte verdier eller gjenstander med tilknytning til en straffbar handling.
Inndragningsreglene i straffeloven har vært gjenstand for flere revisjoner, senest i 1973 og 1999. Ved den siste revisjonen ble det innført en ny bestemmelse om utvidet inndragning, som har gjort det lettere å inndra verdier som stammer fra kriminell virksomhet.
Inndragning og straff
Tidligere ble inndragning i noen tilfeller betraktet som straff og i andre tilfeller ikke, noe som skapte uklarhet og inkonsekvens i lovgivningen. Etter lovrevisjonen i 1973 er inndragning aldri å betrakte som straff, selv om formålet i noen tilfeller kan være pønalt (straffende).
Formålet med inndragning kan variere:
I noen tilfeller har inndragningen et straffeformål og fremtrer som en økonomisk reaksjon på linje med bot
I andre tilfeller tar inndragningen sikte på å avverge fare for straffbare handlinger
Inndragning kan også ha som formål å berøve noen et utbytte som er oppnådd ved en straffbar handling
I mange tilfeller er formålet blandet
Inndragningskrav kan gjøres gjeldende sammen med krav om straff eller alene. I begge tilfeller behandles saken i straffeprosessens former, og saken avgjøres ved dom eller ved vedtakelse av forelegg. Påtalemyndigheten vurderer både om det er rettslig grunnlag for inndragningskrav og om det er hensiktsmessig å gjøre det gjeldende.
En vesentlig forskjell mellom inndragning og bøtestraff er at det ikke fastsettes noen subsidiær fengselsstraff for inndragningen. Man er henvist til sivil tvangsfullbyrdelse.
Typer av inndragning
1. Inndragning av utbytte (strl. § 34)
Når noen har oppnådd et utbytte ved en straffbar handling, er det naturlig at vedkommende må gi det fra seg. Så lenge det bare er fortjenesten som inndras, påføres personen ikke noe straffeonde, men mister bare den uberettigede fordel vedkommende har skaffet seg.
Hovedregelen etter § 34 er at "utbytte av en straffbar handling skal inndras". Inndragningen er dermed i utgangspunktet obligatorisk, men ansvaret kan reduseres eller falle bort dersom inndragning vil være "klart urimelig".
Som "utbytte" regnes både det som er ervervet direkte ved den straffbare handlingen, surrogatene (for eksempel et smykke kjøpt for utbyttet) og avkastning eller andre fordeler av utbyttet (for eksempel renter av innsatte penger).
Utbyttet inndras hos den som har oppnådd det. Har gjerningspersonen opptrådt på vegne av sin arbeidsgiver, er det denne som har oppnådd utbyttet og som må finne seg i inndragning.
Ved beregning av utbyttet er hovedregelen at utgifter ikke kommer til fradrag. Dette innebærer at man inndrar bruttoutbyttet, ikke nettoutbyttet. Fradrag må eventuelt gjøres med hjemmel i unntaksregelen om klar urimelighet.
Hvis det er vanskelig å konstatere det nøyaktige omfang av utbyttet, kan retten fastsette beløpet skjønnsmessig. Dette er en lettelse av bevisbyrden som vanligvis påhviler påtalemyndigheten.
2. Utvidet inndragning (strl. § 34a)
Utvidet inndragning ble innført i 1999 og gir hjemmel for å inndra formuesgoder der det ikke kan konkretiseres hvilken straffbar handling utbyttet stammer fra.
Vilkårene for utvidet inndragning er:
Personen må finnes skyldig i en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte
Handlingen må ha en viss alvorlighetsgrad (kunne medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller 2 år ved gjentakelse)
Dersom vilkårene er oppfylt, kan "alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte". Her er det altså lovovertrederen som får bevisbyrden for at formuesgodet er ervervet på lovlig måte.
3. Inndragning etter § 35
Straffeloven § 35 gir hjemmel for tre ulike typer inndragning:
a) Ting som er frembrakt ved en straffbar handling (producta sceleris), for eksempel falske pengesedler eller hjemmebrent.
b) Ting som har vært gjenstand for en straffbar handling (corpus delicti), for eksempel tyvegods eller smuglervarer.
c) Ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling (instrumenta sceleris), for eksempel båten som har vært brukt til ulovlig fiske eller bilen brukt til smugling.
Inndragning etter § 35 er fakultativ og kan bare skje når det "finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen". Retten må foreta en avveining mellom hensynet til effektiv håndhevelse av lovbestemmelsen og rimeligheten av at inndragning blir foretatt.
4. Inndragning av farlige gjenstander (§ 37b)
Etter § 37b kan en ting inndras "når det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling". Dette kan omfatte gjenstander som falske pengesedler, tyveriverktøy eller gifter.
En slik inndragning har karakter av et rent forebyggende tiltak. Det særegne med § 37b er at inndragning kan skje "uansett hvem som er eier og uansett om straffansvar kan gjøres gjeldende mot noen". Det kreves altså ikke at det er foretatt en straffbar handling.
Hvem kan inndragningskrav rettes mot?
Utgangspunktet er at inndragning skjer hos den som har foretatt den straffbare handlingen. Men i visse tilfeller kan inndragning også foretas hos andre:
Hos den som den skyldige har handlet på vegne av
Hos eier som har eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling
Hos mottaker av utbytte eller ting som er overdratt fra noen som det kan foretas inndragning hos
Ved utvidet inndragning kan inndragning i visse tilfeller også foretas hos lovovertreders nærmeste eller et foretak som lovovertreder har nær tilknytning til.
Forholdet til rettighetshavere
Utgangspunktet er at en rettsgyldig sikret rettighet, for eksempel tinglyst utleggspant, består til tross for inndragningen. Skal rettigheten falle bort, må det bestemmes i dommen, og rettighetshaveren må være gjort til part i saken.
Rettigheter som ikke har rettsvern, faller uten videre bort ved inndragningsdommen.
Praktisk betydning
På en del felter har inndragningsreglene en betydning som fullt ut kan måle seg med bestemmelsene om frihets- og bøtestraff. De inndragningsbeløp som blir ilagt, er ofte mange ganger større enn bøtene det blir tale om.
Inndragning har særlig praktisk betydning ved:
Overtredelser av toll- og fiskelovgivningen
Narkotikakriminalitet
Brudd på alkohollovgivningen
Økonomisk kriminalitet
Fullbyrdelse av inndragningsdommen
Går inndragningskravet ut på penger, skjer innkrevingen gjennom Statens Innkrevingssentral. Innkrevingssentralen kan selv beslutte trekk i lønn og kan begjære utlegg hos namsmyndighetene.
Gjelder inndragningen en bestemt gjenstand, skaper dommen eiendomsrett for statskassen. Rettigheter som tredjemann har i tingen, blir stående med mindre annen avgjørelse blir truffet.
Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke annet er bestemt. Retten kan imidlertid bestemme at utbytte som inndras, skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra fornærmede.
Konklusjon
Inndragning er et viktig virkemiddel i strafferettspleien som kan tjene flere formål - fra å hindre at kriminalitet lønner seg, til å forebygge nye straffbare handlinger. Særlig gjennom reglene om utvidet inndragning har lovgiver gitt et effektivt redskap mot profittmotivert kriminalitet. Samtidig er det innebygd rettssikkerhetsgarantier som skal hindre at inndragning rammer urimelig hardt eller rammer uskyldige tredjeparter.
