Forvaring og særreaksjoner i norsk strafferett: Samfunnsvern mot farlige lovbrytere

I norsk strafferett finnes det særlige reaksjonsformer for lovbrytere som anses å utgjøre en fare for samfunnet. For tilregnelige lovbrytere er forvaring den sentrale særreaksjonen, mens utilregnelige lovbrytere kan dømmes til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Disse særreaksjonene har til felles at de skal ivareta samfunnets behov for beskyttelse mot særlig farlige lovbrytere over lengre tid enn det som ville være mulig med ordinære tidsbestemte straffer.

Forvaringens historikk

Straffeloven av 1902 innførte i sin opprinnelige form en viss adgang til bruk av særforholdsregler overfor farlige lovbrytere. Ved en omfattende lovrevisjon i 1929 ble to sentrale rettsinstitutter innført: sikring og forvaring. Sikring rettet seg mot psykisk avvikende lovbrytere, mens forvaring var beregnet på presumptivt normale tilbakefallsforbrytere hvor vanlig straff ikke ble betraktet som tilstrekkelig.

Forvaring ble mye brukt i den første tiden etter 1929, særlig overfor gjerningsmenn som var dømt flere ganger for grovt tyveri. Senere gikk instituttet gradvis ut av bruk, og den siste forvaringsdommen etter den gamle ordningen ble avsagt i 1963.

Sikringsinstituttet fortsatte å bli brukt, men ble etter hvert gjenstand for sterk kritikk. Særlig kritisert var det såkalte "dobbeltsporede system" hvor sikring kunne idømmes i tillegg til ordinær straff for tilregnelige lovbrytere. Et underutvalg under Straffelovkommisjonen fremsatte i 1990 forslag om nye regler, som etter omfattende bearbeiding førte til lovendringer i 1997. Disse trådte i kraft 1. januar 2002.

Det nye systemet innebar at:

• Sikring ble avskaffet

• Forvaring ble gjeninnført, men nå som en straffereaksjon

• Det dobbeltsporede system ble avskaffet

• For utilregnelige lovbrytere ble det innført to særreaksjoner: tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg

Vilkårene for forvaring

Grunnvilkåret

Forvaring kan bare idømmes når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Dette innebærer at domstolen må vurdere om en ordinær fengselsstraff vil gi tilstrekkelig samfunnsbeskyttelse når den vurderes opp mot tiltaltes antatte farlighet.

Særvilkårene

Hovedbestemmelsen om forvaring finnes i straffeloven § 39 c nr. 1. For å kunne idømme forvaring må lovbryteren ha begått:

• En alvorlig voldsforbrytelse

• En alvorlig seksualforbrytelse

• En alvorlig frihetsberøvelse

• En alvorlig ildspåsettelse, eller

• En annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare

Rene formueskrenkelser eller krenkelser av offentlige interesser faller utenfor anvendelsesområdet. Det kreves også at det må antas å være "nærliggende fare" for at lovbryteren på nytt vil begå en slik alvorlig forbrytelse.

Ved farlighetsbedømmelsen skal det legges særlig vekt på om lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse av samme art. Tidligere var dette et absolutt vilkår, men ved lovendringen i 2001 ble dette endret til å være et særlig viktig skjønnsmoment.

Forvaring kan også idømmes etter straffeloven § 39 c nr. 2 når lovbryteren har begått en "mindre alvorlig forbrytelse av samme art" som nevnt i nr. 1. Dette forutsetter at:

• Lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som nevnt i nr. 1

• Det er nær sammenheng mellom den tidligere og den nå begåtte forbrytelsen

• Faren for tilbakefall til en alvorlig forbrytelse er "særlig nærliggende"

Personundersøkelse og rettspsykiatrisk vurdering

Før dom på forvaring avsies, kreves det personundersøkelse av siktede. Alternativt kan retten beslutte at det skal utføres rettspsykiatrisk undersøkelse. Dette skal sikre et best mulig grunnlag for farlighetsvurderingen.

Forvaringens varighet

Formålet med forvaring tilsier at reaksjonen bør vare så lenge farligheten består, ikke kortere og ikke lenger. Loven har imidlertid ikke gjennomført dette prinsippet fullt ut.

En forvaringsdom skal fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år og ikke kan overstige 21 år. I tillegg bør det fastsettes en minstetid som ikke kan overstige 10 år.

Innenfor tidsrammen skal kriminalomsorgen foreta en løpende vurdering av lovbryterens farlighet. Når farligheten er redusert, og det er forsvarlig å sette den dømte på frifot, skal vedkommende løslates på prøve.

Hvis den forvaringsdømte fortsatt anses som farlig ved utløpet av tidsrammen, kan påtalemyndigheten begjære at retten forlenger tidsrammen med inntil fem år av gangen. Det er ikke fastsatt noen øvre grense for den samlede forvaringstid, så i prinsippet kan en forvaringsdømt bli sittende på livstid.

Løslatelse på prøve

Prøvetiden ved løslatelse fra forvaring skal være fra ett til fem år. Hvis påtalemyndigheten samtykker, kan kriminalomsorgen selv bestemme prøveløslatelse. I motsatt fall avgjøres spørsmålet av tingretten ved dom etter ordinær hovedforhandling.

Ved prøveløslatelse kan det fastsettes vilkår tilsvarende dem som gjelder for betinget dom. For løslatelse fra forvaring er det dessuten mulig å sette som vilkår at den dømte skal følges opp av kriminalomsorgen, og i særlige tilfeller at den dømte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet.

Særreaksjoner mot utilregnelige lovovertredere

Tvungent psykisk helsevern

En lovbryter som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket og dermed straffri etter straffeloven § 44, kan ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern hvis det anses nødvendig for å verne samfunnet.

Vilkårene for denne særreaksjonen er noe mindre strenge enn for forvaring, ettersom alternativet ikke er tidsbestemt straff. Det kreves at den utilregnelige har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller som kunne utsette disse rettsgodene for fare.

Overføringen til tvungent psykisk helsevern skjer på ubestemt tid, men den domfelte har rett til å få prøvet vilkårene for reaksjonen hver tolvte måned. Dessuten skal det være obligatorisk domstolsprøvelse tre år etter siste rettskraftige dom.

Ansvaret for gjennomføringen ligger hos det psykiske helsevernet. Den faglig ansvarlige ved institusjonen bestemmer hvordan det tvungne psykiske helsevernet skal gjennomføres, men skal legge særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse.

Tvungen omsorg

For lovbrytere som var utilregnelige på grunn av psykisk utviklingshemming i høy grad (straffeloven § 44, annet ledd), kan retten bestemme overføring til tvungen omsorg. Vilkårene er de samme som for overføring til tvungent psykisk helsevern.

Den tvungne omsorgen skal finne sted i en fagenhet innen spesialisthelsetjenesten som er innrettet for formålet. I praksis er fagenheten knyttet til en regional sikkerhetsavdeling innenfor det psykiske helsevernet.

Vurdering av særreaksjonssystemet

Særreaksjonene i norsk strafferett representerer en avveining mellom hensynet til samfunnsvern og hensynet til lovbryterens rettssikkerhet og rehabilitering. Sammenlignet med det tidligere sikringssystemet har dagens ordning flere fordeler:

1. Det dobbeltsporede system er avskaffet, slik at tilregnelige lovbrytere ikke lenger både straffes og sikres for samme handling

2. Ansvaret for gjennomføringen er klarere plassert, enten hos kriminalomsorgen eller hos helsevesenet

3. De domfeltes rettssikkerhet er styrket gjennom regelmessig domstolsprøving

Samtidig reiser systemet fortsatt noen problematiske spørsmål, særlig knyttet til tidsubestemtheten ved reaksjonene og utfordringene med å forutsi farlighet hos enkeltpersoner.