Foreldelse i strafferetten: Når tid sletter ut straffansvaret

Foreldelse (preskripsjon) er et viktig institutt i strafferetten som innebærer at straffansvar kan falle bort som følge av tidens gang. I norsk strafferett kjenner vi tre former for foreldelse: foreldelse av den private påtalerett, foreldelse av adgangen til å reise straffesak, og foreldelse av adgangen til å fullbyrde idømt straff. Dette innlegget fokuserer på de to sistnevnte formene.

Begrunnelse for foreldelsesreglene

Flere hensyn begrunner foreldelsesreglene i strafferetten:

1. Bevishensyn

Etter som tiden går, blir bevisene mer usikre og faren for feiltakelser større. Noen bevis går tapt, andre blir upålitelige. Vitnebevis kan skifte karakter på grunn av erindringsforskyvninger og erindringsfortrengninger. Ved å sette en tidsbegrensning unngår man å treffe avgjørelser på sviktende grunnlag.

2. Avtagende behov for straff

Behovet for straff avtar etter som tiden går. Fra et individualpreventivt synspunkt er dette særlig tydelig: Har den skyldige oppført seg lovlydig i en årrekke, virker det mot sin hensikt å straffe ham for noe som ligger langt tilbake i tid. Heller ikke almenpreventive eller gjengjeldelseshensyn gjør seg gjeldende med samme styrke etter som årene går.

3. Økende mothensyn

Mothensynene blir sterkere over tid. For den skyldige, som kanskje nå er en lovlydig borger og har sluttet å regne med tanken på straff, vil det virke hardt å bli trukket til ansvar etter lang tid. Det kan også ramme vedkommendes familie, som kanskje ikke har kjennskap til denne delen av fortiden.

Foreldelse av adgangen til å reise straffesak

Foreldelsesfrister

Fristene for foreldelse av adgangen til å reise straffesak er fastsatt i straffeloven § 67 og varierer etter forbrytelsens grovhet:

• 2 år når den høyeste lovbestemte straff er bøter eller fengsel inntil 1 år

• 5 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 4 år

• 10 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 10 år

• 15 år når den høyeste lovbestemte straff er fengsel inntil 15 år

• 25 år når fengsel inntil 21 år kan idømmes

Det er hele veien maksimumssatsen i vedkommende straffebud som er avgjørende for fristens lengde, ikke den straff som kan ventes i det konkrete tilfelle.

Utgangspunkt for fristberegningen

Fristen for foreldelse regnes fra "den dag det straffbare forhold er opphørt". Dreier det seg om en fortsatt forbrytersk virksomhet, begynner foreldelsen ikke å løpe for noen del av forholdet før virksomheten er helt opphørt.

For seksuell omgang med barn under 16 år løper fristen først fra den dag fornærmede fyller 18 år.

Når straffbarheten avhenger eller påvirkes av en inntrådt virkning, regnes fristen først fra den dag virkningen er inntrådt. Har et overfall for eksempel ført til langvarig sykdom og til slutt døden, regnes preskripsjonsfristen ikke fra overfallet, men fra dødens inntreden.

Avbrytelse av foreldelsens løp

Fristen for foreldelse avbrytes ved rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet. Hva som gjør at en mistenkt får status som siktet, fremgår av straffeprosessloven § 82. Det kan være utferdigelse av tiltalebeslutning, begjæring om fengslingskjennelse, eller meddelelse til mistenkte om at han er siktet.

Hvis forfølgningen innstilles, løper foreldelsen videre som om forfølgning ikke hadde funnet sted. Man ser altså bort fra den avbrytelse av foreldelsen som skjedde ved forfølgningen.

Det samme gjelder når forfølgningen blir "stanset på ubestemt tid". Dette krever en helhetsvurdering i tilfeller hvor saken bare har blitt liggende uten en uttrykkelig beslutning om stansing.

Foreldelse av idømt straffansvar

Begrunnelse

Selv om bevishensynet ikke er relevant når det er tale om foreldelse av en allerede idømt straff, gjør de andre grunnene for foreldelse - det synkende behov for straff og de økende mothensyn - seg gjeldende også her.

Frister for foreldelse av frihetsstraff

Foreldelsesfristen for idømt frihetsstraff varierer fra 5 til 30 år, avhengig av straffens lengde. Til forskjell fra foreldelse av påtaleretten, hvor det avgjørende er strafferammen, er det her den faktisk utmålte straffen som bestemmer foreldelsesfristens lengde.

For forvaring gjelder de samme frister som for frihetsstraff, beregnet etter lengden av den tidsrammen som er fastsatt. Dom på tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg foreldes etter 20 år.

Frister for foreldelse av bot

Ilagt bot foreldes 10 år etter at avgjørelsen ble endelig. Den subsidiære fengselsstraff faller bort etter 5 år med mindre fullbyrdelse av den er påbegynt innen fristens utløp.

Utgangspunkt og avbrytelse

Utgangspunktet for foreldelsen er som hovedregel den dag da dommen er blitt endelig. Foreldelsen av idømt frihetsstraff avbrytes ved at fullbyrdelse av straffen blir påbegynt eller ved at den domfelte blir pågrepet for å sikre fullbyrdelsen.

Reaksjoner som ikke er straff

Inndragning

For inndragning gjelder de samme foreldelsesfrister som for straff, men fristen skal ikke i noe tilfelle være mindre enn 5 år, og for inndragning av utbytte og ved utvidet inndragning ikke mindre enn 10 år.

Ilagt inndragning foreldes etter 5 år, for inndragning av utbytte, herunder utvidet inndragning, er fristen 10 år.

Mortifikasjon

Retten til å kreve mortifikasjon av en ærekrenkelse er uberørt av foreldelse av straffansvaret. Men fornærmedes rett til selv å reise mortifikasjonssak eller til å begjære offentlig mortifikasjonssak foreldes 3 år etter at han er kommet til kunnskap om den straffbare handling og om hvem som har foretatt den.

Ansvarets bortfall ved den skyldiges død

Straff

Adgangen til å avsi straffedom faller bort ved den skyldiges død. Hvis den skyldige dør etter at dom er avsagt, faller adgangen til å fullbyrde dommen bort. Formålet med straffen er at den skal ramme den skyldige selv, ikke vedkommendes arvinger.

Inndragning

Inndragningsansvar faller som hovedregel bort ved den ansvarliges død. Dette gjelder både adgangen til å reise inndragningssak og adgangen til å fullbyrde dom som allerede er falt.

Men når det gjelder inndragning av utbytte og utvidet inndragning, har loven gjort unntak. Her er det spørsmål om å gi fra seg en uberettiget berikelse, og det er ikke noen grunn til at arvingene skal stå i en bedre stilling enn arvelateren. Sak om slik inndragning kan derfor fremmes til tross for den ansvarliges død.

Unntak og særregler

For visse særlig alvorlige forbrytelser kan det virke urimelig at straffansvaret foreldes. Straffelovkommisjonen har derfor foreslått at straffansvaret for folkemord og alvorlige krigsforbrytelser ikke skal kunne foreldes.

Konklusjon

Foreldelsesreglene i strafferetten balanserer hensynet til effektiv rettshåndhevelse mot hensynet til den enkeltes rettssikkerhet og utsikter til rehabilitering. Etter som tiden går, blir samfunnets behov for å forfølge et lovbrudd mindre presserende, samtidig som hensynet til den enkelte og dennes mulighet for å legge fortiden bak seg blir mer tungtveiende. Foreldelsesreglene gir rettslig uttrykk for denne avveiningen.