15. apr. 2025
Den kriminelle lavalder i norsk rett: Historie, regelverk og barnevernets rolle
I norsk strafferett gjelder et absolutt prinsipp om at barn under en viss alder ikke kan straffes. Dette prinsippet er nedfelt i straffeloven § 46: "Ingen kan straffes for handling foretatt før det fylte 15 år." Denne artikkelen gir en oversikt over reglene om den kriminelle lavalder, det historiske bakteppet for dagens regelverk, og hvilke alternative tiltak som kan iverksettes overfor barn som begår lovbrudd.
Den kriminelle lavalder - grunnleggende prinsipper
Den kriminelle lavalder er en absolutt regel uten skjønnsmessige unntak. Selv om det ikke skjer noen personlighetsforandring i det øyeblikk en person fyller 15 år, og selv om modningstiden varierer fra individ til individ, har lovgiver av rettstekniske hensyn satt grensen ved en bestemt alder uten at det blir spørsmål om utviklingsgraden.
En person regnes for å være 15 år, og dermed straffmyndig, fra og med 15-årsdagen. Dette stemmer best med vanlig språkbruk og rettsoppfatning.
Historisk utvikling
Den kriminelle lavalder har gjennomgått flere endringer i norsk rett:
Kriminalloven av 1842: Opererte med to aldersgrenser, en absolutt og en relativ. Barn under 10 år var straffri. Barn mellom 10 og 15 år var straffri for mindre forgåelser, men ved alvorligere rettsbrudd kom det an på om barnet kunne antas å ha "indseet Handlingens forbryderske Beskaffenhed".
Straffeloven av 1902: Lavalderen ble satt til 14 år. Dette skjedde ved lov av 6. juni 1896 og trådte i kraft i 1900, samtidig med vergerådsloven.
1987: Lavalderen ble forhøyet til 15 år, men ikrafttredelsen ble utsatt.
1. januar 1990: Den forhøyede lavalderen på 15 år trådte i kraft. Utsettelsen skyldtes ønsket om å etablere lukkede institusjoner i barnevernet som kunne ta hånd om de kriminelt mest belastede barna.
Forhøyelsen av den kriminelle lavalder til 15 år brakte norsk lovgivning i samsvar med lovene i de andre nordiske landene.
Tiltak overfor barn under 15 år
Selv om barn under 15 år ikke kan straffes, kan det selvsagt gribes inn når de gjør seg skyldig i straffbare handlinger. Dette er primært en sak for barnevernet, men politiet har også en viktig rolle.
Politiets etterforskning
Etter straffeprosessloven § 224 er det adgang til å gjennomføre etterforskning selv om lovovertrederen er under 15 år:
For lovovertredere mellom 12 og 15 år gjelder samme etterforskningsplikt som for personer over den kriminelle lavalder (strpl. § 224, 2. ledd).
For lovovertredere under 12 år kan det foretas etterforskning (strpl. § 224, 3. ledd).
Som en konsekvens av etterforskningsplikten kan påtalemyndigheten beslutte at saker med lovovertreder under 15 år skal overføres til barneverntjenesten (strpl. § 71 b).
Politiets etterforskning kan bidra til å stoppe en kriminell utvikling hos barnet, og de opplysninger etterforskningen bringer frem, kan være av stor betydning når barneverntjenesten skal vurdere tiltak.
Barnevernets rolle
Inngripen overfor kriminelle barn under 15 år må skje ved forholdsregler etter barnevernloven, ikke ved straff. Barnevernloven av 1992 har særlige bestemmelser om barn som har vist alvorlige atferdsvansker, blant annet ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet.
Ved avgjørelser etter barnevernloven skal det "legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet" (barnevernlovens § 4-1). Dette er en grunnleggende forskjell mellom barneverntiltak og straffereaksjoner. Man kan ikke gripe inn overfor et barn for å oppnå en avskrekkende virkning overfor andre unge - allmennpreventive hensyn hører ikke hjemme i barnevernet.
I forarbeidene til loven er det også uttrykkelig sagt at det ikke skal være barneverntjenestens oppgave å ta hånd om barnet for å verne samfunnet. Heller ikke skal det legges vekt på hensynet til foreldrene hvor foreldrenes og barnets interesser er motstridende.
Barnekriminalitetens omfang
Barnekriminaliteten spiller praktisk sett en ikke helt ubetydelig rolle. De som kommer tidlig på skråplanet, utgjør også en stor andel av de senere gjengangere i rettsapparatet.
Av gjerningsmenn som politiet fikk tak i ("siktede"), var i 2001 i overkant av 4000 under 15 år, det vil si omtrent fem prosent av samtlige. Oftest dreier det seg om nokså bagatellmessige ting, særlig naskerier og hærverk, men det finnes også barn som utfolder en omfattende og slett ikke ubetydelig kriminalitet. Rent unntaksvis kan det være tale om alvorlige enkelthandlinger, slik som drap eller ildspåsettelse.
Barnevernlovens historie
Barnevernets rolle i håndteringen av barn som begår kriminelle handlinger har utviklet seg over tid:
Vergerådsloven av 1896
Forløperen til barnevernlovgivningen var lov av 1896 om behandling av forsømte barn (vergerådsloven). Loven etablerte et system med kommunale nemnder, vergeråd, til å ta seg av forsømte eller kriminelle barn. Loven så det som sin primære oppgave å sørge for at slike barn ble flyttet fra sitt dårlige miljø til et bedre.
Dersom grunnen til inngrepet lå i lovbrudd av barnet, ble det helst tvangsanbringelse i et av statens skolehjem. Selv om ideen var at dette skulle være oppdragelse og utdanning til beste også for barnet selv, var det ofte stor avstand mellom idealer og realiteter.
Barnevernloven av 1953
Barnevernloven av 1953 tok et annet utgangspunkt. Den satset først og fremst på forebyggende tiltak, slik at bortsetting kunne unngås. Bare hvis andre tiltak ble ansett for nytteløse, eller hvis de hadde vært prøvd uten å føre frem, kunne barnevernsmyndighetene vedta å overta omsorgen for barnet.
Ved barnevernloven av 1953 ble de tidligere vergeråd avløst av kommunale barnevernsnemnder.
Barnevernloven av 1992
Den nåværende barnevernlov (lov om barneverntjenester) av 17. juli 1992 nr. 100 bygger på ønsket om at kommunene skal stå fritt til å organisere barnevernet tilpasset kommunens øvrige organisasjon. I hver kommune skal det være en administrasjon som har ansvaret for barnevernet (kommunens barneverntjeneste).
Ved den nye loven ble det lagt vekt på å styrke barnets rettssikkerhet ved utførlige saksbehandlingsregler. Tvangsinngrep foretas ikke lenger av kommunale organer, men av en domstolsliknende fylkesnemnd. Det ble også fastsatt bestemte grenser i loven for den tid et tvangsinngrep kan vare.
Reaksjoner mot barnekriminalitet etter barnevernloven
Barnevernloven forutsetter at de mildere typer av tiltak skal forsøkes før man går til alvorligere inngrep. Det mest vidtgående inngrep overfor barnet er plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke (§ 4-24).
Forutsetningen for slik plassering er at barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved:
Alvorlig eller gjentatt kriminalitet
Vedvarende misbruk av rusmidler
På annen måte (f.eks. ved prostitusjon)
Typer institusjonsplassering
Etter loven er det to typer institusjonsplassering:
Korttidsplassering: Barnet kan i inntil fire uker plasseres i en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden forlenges med opptil fire nye uker.
Langtidsplassering: Når det er trolig at barnet har behov for mer langvarig behandling, kan det plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil 12 måneder. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden i særlige tilfelle forlenges med opptil 12 nye måneder. Den absolutte maksimumstid for anbringelsen blir altså to år.
Barneverntjenesten skal fortløpende følge opp plasseringen og vurdere tiltaket på nytt etter seks måneder.
Aldersgrenser og barnevernets kompetanse
Barnevernets kompetanse stanser ikke ved 15-årsalderen, men kan gripe inn helt til den unge er 18 år. For lovovertredere mellom 15 og 18 år kan det derfor bli tale både om straff og barnevernstiltak. Velger man tvangsmessig institusjonsplassering, stenger imidlertid dette for senere straffesak om samme forhold.
Det er alderen når inngrepet skjer, som er avgjørende for barnevernets kompetanse, ikke alderen på gjerningstiden slik som for straffansvaret. Har en 14-åring begått et alvorlig lovbrudd og dette først blir oppdaget etter at han har fylt 18 år, har myndighetene ikke grunnlag for å gripe inn overfor ham, hverken ved straff eller ved barnevernstiltak.
Dersom plassering i institusjon er satt i verk av barnevernet før gjerningspersonen fyller 18 år, kan vedtaket gjennomføres slik som bestemt av fylkesnemnda, selv om han fyller 18 år i løpet av plasseringstiden.
Fylkesnemndas rolle
Spørsmålet om institusjonsplassering og en del andre viktige saker etter barnevernloven skal avgjøres av en fylkesnemnd. Fylkesnemnda er sammensatt av en leder med juridisk utdanning og erfaring, to sakkyndige medlemmer, og to lege medlemmer.
Når det gjelder saksbehandlingen for nemnda, er det langt på vei vanlige rettergangsprinsipper som blir fulgt:
Det er barneverntjenesten i kommunen som bringer saken inn for nemnda
Barneverntjenesten bør under saken være representert av en advokat
Den private part, det vil si foreldrene og barnet, har krav på å få oppnevnt advokat
I en sak om tiltak for barn med atferdsvansker har barnet partsrettigheter uansett alder
Før fylkesnemnda treffer sitt vedtak, skal det holdes et forhandlingsmøte med partene til gjennomgåelse av saken og med dokumentasjon og vitneførsel. Dette møtet skjer alltid for lukkede dører. Nemndas vedtak skal begrunnes etter reglene i tvistemålsloven om begrunnelse av dommer.
I visse tilfeller er det adgang for den kommunale barnevernsleder eller påtalemyndigheten til å treffe et midlertidig vedtak ("hastevedtak") om anbringelse. Vilkåret er at det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.
Selv om fylkesnemnda er et selvstendig og uavhengig organ og følger domstolsliknende prinsipper i sin saksbehandling, er dens avgjørelser rettslig sett forvaltningsvedtak, som kan bringes inn for domstolene til prøvelse.
Konklusjon
Den kriminelle lavalder på 15 år innebærer at barn under denne alder ikke kan straffes for lovbrudd. Dette betyr imidlertid ikke at samfunnet står maktesløst overfor barnekriminalitet. Gjennom barnevernets tiltak, med fylkesnemnda som kontrollorgan, har man etablert et system som tar sikte på å ivareta barnets beste samtidig som man forsøker å stanse en kriminell utvikling i tidlig alder.
Systemet bygger på et prinsipp om at straff ikke er et formålstjenlig virkemiddel overfor barn, og at det isteden må settes inn tiltak av behandlende og forebyggende art. Ved at det primære formålet er å hjelpe barnet - ikke å beskytte samfunnet eller å statuere et eksempel overfor andre - skiller dette systemet seg fundamentalt fra strafferettssystemet.
